Forfatteren har et godt og viktig poeng. Hvis psykiateren i tillegg investerte et titalls timer til egenterapi vil mange pasienter respondere raskere på terapitilbudet. Arbeidsredskapet ligger mye i valg av ord og i gjensidig forståelse i ordvekslingen. Psykisk lidelse ser annerledes ut i dag enn på 1950-, -60- og -70-tallet. I vår tid er psykiske plager mer dominert av relasjonskonflikter, mens de tyngre lidelsene ser ut til å ha blitt færre.
I et tankevekkende debattinnlegg (1) skisserer Klara Døving bilde av et innsnevret arbeidsområde for psykiatere og barne- og ungdomspsykiatere i Norge. Vi er enige i at psykiatere trengs i alle fasetter av faget fra psykofarmakologi og nevrovitenskap til psykoterapi. De mangfoldige innfallsvinklene er en del av spesialistløpene i både voksenpsykiatri (VOP) og barne- og ungdomspsykiatri (BUP), men psykoterapi har vært og bør fortsatt være en viktig del av psykiateres praksis og kompetanse.
Med bakgrunn i forskning og klinisk praksis innen ulike anerkjente psykoterapiformer, deler vi Døvings bekymring. Det er solid forskningsmessig støtte for nytten av psykoterapi for et bredt spekter av psykiske lidelser (2). Det gjelder både innen VOP og BUP. De terapeutiske metodene som er del av spesialistløpene for leger (psykodynamisk psykoterapi, kognitiv atferdsterapi, gruppeterapi og familieterapi), er veletablerte og godt dokumenterte.
Kunnskapsbasert praksis (KBP) handler om å kombinere systematisk forskningsbasert kunnskap med klinisk erfaring samt brukerkunnskap og brukermedvirkning. Dette prinsippet sikrer at pasienter mottar behandling som er både effektiv og tilpasset deres individuelle situasjon.
For at pasientene skal få persontilpasset behandling, er det viktig at psykiatere er oppdaterte innen nevrobiologi og medisinering, men også har psykoterapeutisk kompetanse. Derfor må spesialisthelsetjenesten ha organisatoriske rammer for å legge til rette for videreutdannelse, i de evidensbaserte og velutviklede psykoterapeutiske metodene som inngår i spesialistutdanningene i BUP og VOP. For vedlikeholdelse av kompetanse, vil det også være viktig å legge til rette for psykoterapiveiledning av spesialister etter endt videreutdanning. Psykoterapeutisk praksis vil for mange være en spennende og berikende del av psykiaterrollen som også kan bidra til rekruttering til disse spesialitetene.
Litteratur: 1. Døving K. Har psykiateren abdisert? Tidsskr Nor Legeforen 2026; 146. doi: 10.4045/tidsskr.25.0644. 2. Cuijpers P, Miguel C, Ciharova M et al. Absolute and relative outcomes of psychotherapies for eight mental disorders: A systematic review and meta‐analysis. World psychiatry 2024; 23(2): 267-275. doi: 10.1002/wps.21203.
Klara Døving tar betimelig opp dette temaet. Dette er en utvikling jeg har fulgt med stigende uro siden 1994. Dokumentasjon og rapportering stjeler stadig mer tid som kunne ha vært bedre anvendt i direkte pasientkontakt. I tillegg har forensikasjon fra 2002 påført psykiateren en uvant rolle. De fleste av mine kolleger oppfatter også dette som en uønsket rolle. Den kan påvirke vår identitet og svekke vår evne til å etablere en god relasjon til andre pasienter.
Som Døving påpeker, har Norge langt flere psykologer enn psykiatere. Psykologene har også vært flinke til å fremheve sine psykoterapeutiske kvaliteter. Som psykiater på voksenpsykiatrisk poliklinikk har jeg alltid presentert meg som psykiater og forklart pasientene forskjellen på en psykologspesialist og en psykiater. Ved avslutningen av konsultasjonen har mange pasienter likevel uttrykt hvor godt det har vært å få snakke med en psykolog!
På en psykiatrisk poliklinikk arbeider det mange forskjellige profesjoner, så som psykologer, sykepleiere, kliniske sosionomer, fysioterapeuter, barnevernspedagoger og psykiatere. Av disse er det kun psykiateren som kan forskrive medikamenter. Gjennom årene har jeg opplevd et økende press om å forskrive medikamenter til pasienter som jeg ikke har primæransvaret for. Jeg har krevet å få møte pasienten for å gjøre en selvstendig vurdering, men jeg vet at yngre kolleger ofte kan oppleve det som vanskelig å insistere på dette.
Alle de nevnte faktorene kan medvirke til at psykiateren reelt får mindre anledning til å drive psykoterapi, og ferdigheter som ikke anvendes, svekkes lett.
Klara Døving oppfordrer psykiatere til å tørke støv av psykiatritittelen og ta tilbake interessen for psykoterapi psykologene har overtatt (1). Men er det psykologene som truer psykiaternes faglige integritet? Jeg vil peke på tre hovedtendenser som problematiserer denne antagelsen.
Den første er organisering og utflytende faglighet. Psykiateres arbeid styres av byråkratiske prinsipper og økonomiske nedskjæringer. Lite pasientkontakt, pålagte begrensninger i beslutningstaking og økt rapporteringsplikt reduserer rom for faglig autonomi og skjønn (2). Psykiatere opplever uklarhet om deres faglige ansvar (3). Utbrenthet blant psykiatere er et problem (4). Psykoterapien har blitt en av verdens mest betydningsfulle «kulturindustrier» (5) og psykoterapeut er en ubeskyttet tittel (satt på spissen: en med brevkurs i healing kan kalle seg psykoterapeut).
Internasjonal rekruttering er den andre tendensen, og noe psykiatrien er avhengig av (6). En gjennomgang av helsepersonellregisteret fra 2020, viser at 2259 personer i Norge var registrert med hoved spesialisering i psykiatri eller i barne- og ungdomspsykiatri. Av disse var 72% født i Norge, de resterende 28% fra andre land, både Europa, USA, Afrika og Asia.Økende mangfold i gruppen av psykiatere kan føre til fragmentering av fagmiljø, diskriminering, faglig uenighet og utfordring med kommunikasjon (7).
Den tredje tendensen er geografisk spredning og svekket beredskap. Psykiatere jobber svært spredt gitt Norges demografi (8). Psykiateres vaktordninger nord for Trondheim går gjerne under kallenavn som «nordsjøturnus» eller «stafett». Betydningen av det sosiologen Evans (9) kaller sosialt flyt for utvikling av ekspertise, gjelder også for psykiatere. De trenger minimum av kollegialitet og sosialitet for å styrke sin faglige integritet. En politisk nedprioritering av psykiateres ekspertise i den nordlige landsdelen, svekker også den mentale beredskapen i områder med stor geopolitisk usikkerhet.
Slike strukturelle, relasjonelle og organisatoriske tendenser setter grenser for psykiateres faglige integritet og må løftes frem, mens stereotypier om psykiateren bak mahogniskrivebordet, kan støve ned.
Litteratur: 1. Døving K. Har psykiateren abdisert? Tidsskr Nor Legeforen 2026;146. doi: 10.4045/tidsskr.25.0644. 2. Kuldova TØ, Drange I, Enehaug H et al. Faglig skjønn under press. AFI-rapport 2020:06. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet, 2020. 3. Nesvåg R & Skribekk H. Legerollen i psykisk helsevern – en kvalitativ studie. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.21.0766. 4. Sandvik M K, Nesvåg R, Jorem J & Lien L. Which factors affect job satisfaction of doctors in psychiatry? Nord J Psychiatry 2024; 78(3): 198–204. doi: 10.1080/08039488.2024.2303314. 5. Universitetet i Oslo, sosialantropologisk institutt. Shrinking the Planet https://www.sv.uio.no/sai/forskning/prosjekter/shrinking-the-planet/index.html Lest 23.2.2026. 6. Brown T & Ryland H. Recruitment to psychiatry: a global problem. BJPsych Int 2019; 16(1):1-3. doi: 10.1192/bji.2017.29. 7. Hombo J, Owusu-Menash L, Orrell M & Kwentoh ML. Black psychiatrists’ experience of discrimination and related behaviours in the workplace: UK survey. BJPsych Bulletin 2026;50: 20-25. doi: 10.1192/bjb.2025.7. 8. Reitan SK & Lien L. Mental Health services in Norway, 2023. BJPsych Int 2023; 20(4); 95-99. doi: 10.1192/bji.2023.25. 9. Evans, R. (2008), The Sociology of Expertise: The Distribution of Social Fluency. Sociology Compass, 2: 281-298.
Får du ikke vist PDF-filen eller vil lagre filen, kan du høyreklikke på PDF-ikonet. Velg «Lagre mål/fil som..» og hent så opp PDF-filen i for eksempel Acrobat Reader.
Forfatteren har et godt og viktig poeng. Hvis psykiateren i tillegg investerte et titalls timer til egenterapi vil mange pasienter respondere raskere på terapitilbudet. Arbeidsredskapet ligger mye i valg av ord og i gjensidig forståelse i ordvekslingen. Psykisk lidelse ser annerledes ut i dag enn på 1950-, -60- og -70-tallet. I vår tid er psykiske plager mer dominert av relasjonskonflikter, mens de tyngre lidelsene ser ut til å ha blitt færre.
I et tankevekkende debattinnlegg (1) skisserer Klara Døving bilde av et innsnevret arbeidsområde for psykiatere og barne- og ungdomspsykiatere i Norge. Vi er enige i at psykiatere trengs i alle fasetter av faget fra psykofarmakologi og nevrovitenskap til psykoterapi. De mangfoldige innfallsvinklene er en del av spesialistløpene i både voksenpsykiatri (VOP) og barne- og ungdomspsykiatri (BUP), men psykoterapi har vært og bør fortsatt være en viktig del av psykiateres praksis og kompetanse.
Med bakgrunn i forskning og klinisk praksis innen ulike anerkjente psykoterapiformer, deler vi Døvings bekymring. Det er solid forskningsmessig støtte for nytten av psykoterapi for et bredt spekter av psykiske lidelser (2). Det gjelder både innen VOP og BUP. De terapeutiske metodene som er del av spesialistløpene for leger (psykodynamisk psykoterapi, kognitiv atferdsterapi, gruppeterapi og familieterapi), er veletablerte og godt dokumenterte.
Kunnskapsbasert praksis (KBP) handler om å kombinere systematisk forskningsbasert kunnskap med klinisk erfaring samt brukerkunnskap og brukermedvirkning. Dette prinsippet sikrer at pasienter mottar behandling som er både effektiv og tilpasset deres individuelle situasjon.
For at pasientene skal få persontilpasset behandling, er det viktig at psykiatere er oppdaterte innen nevrobiologi og medisinering, men også har psykoterapeutisk kompetanse. Derfor må spesialisthelsetjenesten ha organisatoriske rammer for å legge til rette for videreutdannelse, i de evidensbaserte og velutviklede psykoterapeutiske metodene som inngår i spesialistutdanningene i BUP og VOP. For vedlikeholdelse av kompetanse, vil det også være viktig å legge til rette for psykoterapiveiledning av spesialister etter endt videreutdanning. Psykoterapeutisk praksis vil for mange være en spennende og berikende del av psykiaterrollen som også kan bidra til rekruttering til disse spesialitetene.
Litteratur:
1. Døving K. Har psykiateren abdisert? Tidsskr Nor Legeforen 2026; 146. doi: 10.4045/tidsskr.25.0644.
2. Cuijpers P, Miguel C, Ciharova M et al. Absolute and relative outcomes of psychotherapies for eight mental disorders: A systematic review and meta‐analysis. World psychiatry 2024; 23(2): 267-275. doi: 10.1002/wps.21203.
Klara Døving tar betimelig opp dette temaet. Dette er en utvikling jeg har fulgt med stigende uro siden 1994. Dokumentasjon og rapportering stjeler stadig mer tid som kunne ha vært bedre anvendt i direkte pasientkontakt. I tillegg har forensikasjon fra 2002 påført psykiateren en uvant rolle. De fleste av mine kolleger oppfatter også dette som en uønsket rolle. Den kan påvirke vår identitet og svekke vår evne til å etablere en god relasjon til andre pasienter.
Som Døving påpeker, har Norge langt flere psykologer enn psykiatere. Psykologene har også vært flinke til å fremheve sine psykoterapeutiske kvaliteter. Som psykiater på voksenpsykiatrisk poliklinikk har jeg alltid presentert meg som psykiater og forklart pasientene forskjellen på en psykologspesialist og en psykiater. Ved avslutningen av konsultasjonen har mange pasienter likevel uttrykt hvor godt det har vært å få snakke med en psykolog!
På en psykiatrisk poliklinikk arbeider det mange forskjellige profesjoner, så som psykologer, sykepleiere, kliniske sosionomer, fysioterapeuter, barnevernspedagoger og psykiatere. Av disse er det kun psykiateren som kan forskrive medikamenter. Gjennom årene har jeg opplevd et økende press om å forskrive medikamenter til pasienter som jeg ikke har primæransvaret for. Jeg har krevet å få møte pasienten for å gjøre en selvstendig vurdering, men jeg vet at yngre kolleger ofte kan oppleve det som vanskelig å insistere på dette.
Alle de nevnte faktorene kan medvirke til at psykiateren reelt får mindre anledning til å drive psykoterapi, og ferdigheter som ikke anvendes, svekkes lett.
Klara Døving oppfordrer psykiatere til å tørke støv av psykiatritittelen og ta tilbake interessen for psykoterapi psykologene har overtatt (1). Men er det psykologene som truer psykiaternes faglige integritet? Jeg vil peke på tre hovedtendenser som problematiserer denne antagelsen.
Den første er organisering og utflytende faglighet. Psykiateres arbeid styres av byråkratiske prinsipper og økonomiske nedskjæringer. Lite pasientkontakt, pålagte begrensninger i beslutningstaking og økt rapporteringsplikt reduserer rom for faglig autonomi og skjønn (2). Psykiatere opplever uklarhet om deres faglige ansvar (3). Utbrenthet blant psykiatere er et problem (4). Psykoterapien har blitt en av verdens mest betydningsfulle «kulturindustrier» (5) og psykoterapeut er en ubeskyttet tittel (satt på spissen: en med brevkurs i healing kan kalle seg psykoterapeut).
Internasjonal rekruttering er den andre tendensen, og noe psykiatrien er avhengig av (6). En gjennomgang av helsepersonellregisteret fra 2020, viser at 2259 personer i Norge var registrert med hoved spesialisering i psykiatri eller i barne- og ungdomspsykiatri. Av disse var 72% født i Norge, de resterende 28% fra andre land, både Europa, USA, Afrika og Asia. Økende mangfold i gruppen av psykiatere kan føre til fragmentering av fagmiljø, diskriminering, faglig uenighet og utfordring med kommunikasjon (7).
Den tredje tendensen er geografisk spredning og svekket beredskap. Psykiatere jobber svært spredt gitt Norges demografi (8). Psykiateres vaktordninger nord for Trondheim går gjerne under kallenavn som «nordsjøturnus» eller «stafett». Betydningen av det sosiologen Evans (9) kaller sosialt flyt for utvikling av ekspertise, gjelder også for psykiatere. De trenger minimum av kollegialitet og sosialitet for å styrke sin faglige integritet. En politisk nedprioritering av psykiateres ekspertise i den nordlige landsdelen, svekker også den mentale beredskapen i områder med stor geopolitisk usikkerhet.
Slike strukturelle, relasjonelle og organisatoriske tendenser setter grenser for psykiateres faglige integritet og må løftes frem, mens stereotypier om psykiateren bak mahogniskrivebordet, kan støve ned.
Litteratur:
1. Døving K. Har psykiateren abdisert? Tidsskr Nor Legeforen 2026;146. doi: 10.4045/tidsskr.25.0644.
2. Kuldova TØ, Drange I, Enehaug H et al. Faglig skjønn under press. AFI-rapport 2020:06. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet, 2020.
3. Nesvåg R & Skribekk H. Legerollen i psykisk helsevern – en kvalitativ studie. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.21.0766.
4. Sandvik M K, Nesvåg R, Jorem J & Lien L. Which factors affect job satisfaction of doctors in psychiatry? Nord J Psychiatry 2024; 78(3): 198–204. doi: 10.1080/08039488.2024.2303314.
5. Universitetet i Oslo, sosialantropologisk institutt. Shrinking the Planet https://www.sv.uio.no/sai/forskning/prosjekter/shrinking-the-planet/index.html Lest 23.2.2026.
6. Brown T & Ryland H. Recruitment to psychiatry: a global problem. BJPsych Int 2019; 16(1):1-3. doi: 10.1192/bji.2017.29.
7. Hombo J, Owusu-Menash L, Orrell M & Kwentoh ML. Black psychiatrists’ experience of discrimination and related behaviours in the workplace: UK survey. BJPsych Bulletin 2026;50: 20-25. doi: 10.1192/bjb.2025.7.
8. Reitan SK & Lien L. Mental Health services in Norway, 2023. BJPsych Int 2023; 20(4); 95-99. doi: 10.1192/bji.2023.25.
9. Evans, R. (2008), The Sociology of Expertise: The Distribution of Social Fluency. Sociology Compass, 2: 281-298.