Klara Døving tar betimelig opp dette temaet. Dette er en utvikling jeg har fulgt med stigende uro siden 1994. Dokumentasjon og rapportering stjeler stadig mer tid som kunne ha vært bedre anvendt i direkte pasientkontakt. I tillegg har forensikasjon fra 2002 påført psykiateren en uvant rolle. De fleste av mine kolleger oppfatter også dette som en uønsket rolle. Den kan påvirke vår identitet og svekke vår evne til å etablere en god relasjon til andre pasienter.
Som Døving påpeker, har Norge langt flere psykologer enn psykiatere. Psykologene har også vært flinke til å fremheve sine psykoterapeutiske kvaliteter. Som psykiater på voksenpsykiatrisk poliklinikk har jeg alltid presentert meg som psykiater og forklart pasientene forskjellen på en psykologspesialist og en psykiater. Ved avslutningen av konsultasjonen har mange pasienter likevel uttrykt hvor godt det har vært å få snakke med en psykolog!
På en psykiatrisk poliklinikk arbeider det mange forskjellige profesjoner, så som psykologer, sykepleiere, kliniske sosionomer, fysioterapeuter, barnevernspedagoger og psykiatere. Av disse er det kun psykiateren som kan forskrive medikamenter. Gjennom årene har jeg opplevd et økende press om å forskrive medikamenter til pasienter som jeg ikke har primæransvaret for. Jeg har krevet å få møte pasienten for å gjøre en selvstendig vurdering, men jeg vet at yngre kolleger ofte kan oppleve det som vanskelig å insistere på dette.
Alle de nevnte faktorene kan medvirke til at psykiateren reelt får mindre anledning til å drive psykoterapi, og ferdigheter som ikke anvendes, svekkes lett.
Innskrenking av psykiaterens rolle
Klara Døving tar betimelig opp dette temaet. Dette er en utvikling jeg har fulgt med stigende uro siden 1994. Dokumentasjon og rapportering stjeler stadig mer tid som kunne ha vært bedre anvendt i direkte pasientkontakt. I tillegg har forensikasjon fra 2002 påført psykiateren en uvant rolle. De fleste av mine kolleger oppfatter også dette som en uønsket rolle. Den kan påvirke vår identitet og svekke vår evne til å etablere en god relasjon til andre pasienter.
Som Døving påpeker, har Norge langt flere psykologer enn psykiatere. Psykologene har også vært flinke til å fremheve sine psykoterapeutiske kvaliteter. Som psykiater på voksenpsykiatrisk poliklinikk har jeg alltid presentert meg som psykiater og forklart pasientene forskjellen på en psykologspesialist og en psykiater. Ved avslutningen av konsultasjonen har mange pasienter likevel uttrykt hvor godt det har vært å få snakke med en psykolog!
På en psykiatrisk poliklinikk arbeider det mange forskjellige profesjoner, så som psykologer, sykepleiere, kliniske sosionomer, fysioterapeuter, barnevernspedagoger og psykiatere. Av disse er det kun psykiateren som kan forskrive medikamenter. Gjennom årene har jeg opplevd et økende press om å forskrive medikamenter til pasienter som jeg ikke har primæransvaret for. Jeg har krevet å få møte pasienten for å gjøre en selvstendig vurdering, men jeg vet at yngre kolleger ofte kan oppleve det som vanskelig å insistere på dette.
Alle de nevnte faktorene kan medvirke til at psykiateren reelt får mindre anledning til å drive psykoterapi, og ferdigheter som ikke anvendes, svekkes lett.