Klinisk praksis
Ulike kliniske eksempler kan illustrere palliativ psykiatri i praksis. Ved alvorlig og langvarig anoreksi ses noen ganger et mønster av delvise remisjoner, gjentatte innleggelser og behandlingsavvisning. Kravet om vektoppgang kan oppleves som truende og bidra til at pasienten trekker seg unna, noe som igjen kan resultere i livstruende undervekt. I slike tilfeller vil en palliativ tilnærming innebære et skifte av fokus fra vekt til livskvalitet, der skadebegrensning, somatisk oppfølging, relasjonell støtte og sosial stabilitet prioriteres fremfor vektoppgang. I ekstreme tilfeller kan det innebære å la pasienten dø av sykdommen, dersom det er dette pasienten selv ønsker (4).
Medikamentelt behandlingsresistent schizofreni innebærer betydelig risiko for iatrogen skade. Med iatrogen skade menes negative konsekvenser som direkte skyldes behandlingen – enten fysisk, som bivirkninger av legemidler grunnet polyfarmasi og høye doseringer, eller psykososialt, som behandlingstrøtthet, lært hjelpeløshet og redusert tillit til helsevesenet etter gjentatte mislykkede behandlingsforsøk. En palliativ tilnærming vil i slike tilfeller kunne innebære dosereduksjon og bivirkningsminimering fremfor effektmaksimering, høyere terskel for innleggelse ved forverring samt tiltak som fremmer opplevd livskvalitet. Palliasjon innen psykosefeltet betyr altså ikke å fase ut nødvendig antipsykotiske legemidler for så å la pasienten gå til grunne, men å unngå lange innleggelser og akseptere pasientens egne livsmål, også når disse ikke harmonerer med den alminnelige moral.
Å gi pasienter muligheten til en pause fra behandlingspresset bidrar også til å redusere maktubalansen mellom pasienten som strever med å endre seg og systemet som forutsetter endring for å fortsette å tilby hjelp
Ved langvarig suicidalitet og selvskading opplever enkelte pasienter et system som veksler mellom avvisning og overbeskyttelse. Noen av disse pasientene har forsøkt flere runder med evidensbasert symptomrettet behandling, men opplever fortsatt stor lidelse. En palliativ tilnærming kan i slike tilfeller innebære relasjonell støtte fremfor endringsorientert terapi, aksept for at selvdestruktiv atferd kan være en selvvalgt mestringsstrategi, eller medikamentelle tiltak for å dempe intens indre smerte når annen behandling ikke fører frem. Målet er ikke lenger å fjerne forstyrrelsen, men å lindre plagene. I den palliative behandlingen vil pasienten naturlig nok ikke få like intensiv oppfølging som i et kurativt forløp, men tilstrekkelig eksistensiell omsorg og lindrende tiltak til å kunne bære sin egen tilværelse. Å gi pasienter muligheten til en pause fra behandlingspresset er ikke bare en måte å styrke deres ansvarsfølelse på, det bidrar også til å redusere maktubalansen mellom pasienten som strever med å endre seg og systemet som forutsetter endring for å fortsette å tilby hjelp.
Ved langvarig institusjonalisering av svært voldelige pasienter med rusmisbruk, dyssosial personlighetsforstyrrelse og psykoseproblematikk kan pasienter leve i årevis i lukkede enheter uten realistisk utsikt til trygg reintegrering i samfunnet. I slike tilfeller innebærer kurativ behandling et mål om å slippe pasientene fri, med betydelig risiko for skade på uskyldige mennesker. Da kan den palliative tilnærmingen innebære å erkjenne det begrensede rehabiliteringspotensialet hos noen av disse pasientene. Hovedmålet er ikke lenger full rehabilitering i det åpne samfunnet, men et stabilt liv i trygge, skjermede og rusfrie omgivelser. En palliativ tilnærming vil da bety mer, og ikke mindre, tvang.