I kronikken «Palliativ psykiatri» tar Malkomsen og Solberg (1) til orde for en ny tilnærming til behandling av pasienter med alvorlige psykiske lidelser. De hevder at psykiatrien har for stort fokus på kurativ behandling – å helbrede lidelsen – og argumenterer for at fagfeltet bør åpne for et palliativt perspektiv. Forfatternes premiss er at det er en motsetning mellom behandling og tiltak som bedrer livskvalitet.Innlegget reiser prinsipielle og faglige spørsmål som fortjener videre drøfting.
Palliativ behandling er definert som lindrende behandling ved livstruende sykdom med begrenset levetid, der kurativ (helbredende) behandling ikke lenger er mulig. Typiske eksempler er kreft i sent stadium, ALS og demens. Det er en tilnærming som fokuserer på livskvalitet og å lindre fysisk, psykisk og eksistensiell smerte, ikke å helbrede. I denne sammenheng er det viktig å understreke at primære psykiske lidelser, som schizofreni og bipolar lidelse, ikke per definisjon er livstruende sykdommer. De kan være alvorlige og langvarige, men de har ikke en uunngåelig dødelig utgang.
Forfatterne av kronikken synes å sette opp et dikotomisk skille mellom kurativ og palliativ behandling, der førstnevnte fremstilles som en norm når det gjelder alvorlige psykiske lidelser som psykoselidelser. Dette stemmer ikke. Målet med behandling av alvorlige psykiske lidelser – særlig psykoselidelser – er å dempe psykosesymptomer, øke livskvalitet og oppnå så god funksjon som mulig. Antipsykotika fjerner ikke årsaken til psykoselidelsen, men kan bidra til å redusere symptomer og bedre livskvalitet. Dette er også reflektert i den nasjonale faglige retningslinjen for legemiddelbehandling ved psykoselidelser, som også inneholder informasjon om nedtrapping og seponering ved manglende effekt eller uakseptable bivirkninger. Dette betyr ikke at pasienten er gitt opp, men at andre behandlinger kan være virkningsfulle (2).
Når forfatterne omtaler seponering av legemidler som ikke har ønsket effekt som «palliativ psykiatri», oppstår et begrepsmessig problem. Dette er allerede en etablert praksis innen god klinisk vurdering. Å gi denne praksisen en ny merkelapp kan skape forvirring – og i verste fall føre til stigmatisering. Palliasjon er nært knyttet til begrenset forventet levetid og livets slutt. Å bruke begrepet i psykiatrien kan gi inntrykk av at man har «gitt opp» pasienten, selv om intensjonen er det motsatte.
Det er utvilsomt behov for å diskutere behandlingsmål og prioriteringer i psykiatrien. Mange pasienter lever med vedvarende symptomer og lavt funksjonsnivå, og det er viktig å sikre dem verdig og meningsfull oppfølging og så god livskvalitet som mulig. Men dette krever ikke nødvendigvis et nytt begrep. Kanskje handler det mer om å styrke eksisterende prinsipper for personsentrert behandling, tverrfaglig samarbeid og etisk refleksjon.
Å gi god behandling til mennesker med alvorlige og langvarige psykiske lidelser krever først og fremst faglig trygghet og etisk bevissthet. Vi må være varsomme med å overføre begreper fra somatikken uten å vurdere deres relevans og konsekvenser i psykiatrisk praksis.
Palliativ psykiatri – begrepsforvirring med uheldig konsekvenser
I kronikken «Palliativ psykiatri» tar Malkomsen og Solberg (1) til orde for en ny tilnærming til behandling av pasienter med alvorlige psykiske lidelser. De hevder at psykiatrien har for stort fokus på kurativ behandling – å helbrede lidelsen – og argumenterer for at fagfeltet bør åpne for et palliativt perspektiv. Forfatternes premiss er at det er en motsetning mellom behandling og tiltak som bedrer livskvalitet. Innlegget reiser prinsipielle og faglige spørsmål som fortjener videre drøfting.
Palliativ behandling er definert som lindrende behandling ved livstruende sykdom med begrenset levetid, der kurativ (helbredende) behandling ikke lenger er mulig. Typiske eksempler er kreft i sent stadium, ALS og demens. Det er en tilnærming som fokuserer på livskvalitet og å lindre fysisk, psykisk og eksistensiell smerte, ikke å helbrede. I denne sammenheng er det viktig å understreke at primære psykiske lidelser, som schizofreni og bipolar lidelse, ikke per definisjon er livstruende sykdommer. De kan være alvorlige og langvarige, men de har ikke en uunngåelig dødelig utgang.
Forfatterne av kronikken synes å sette opp et dikotomisk skille mellom kurativ og palliativ behandling, der førstnevnte fremstilles som en norm når det gjelder alvorlige psykiske lidelser som psykoselidelser. Dette stemmer ikke. Målet med behandling av alvorlige psykiske lidelser – særlig psykoselidelser – er å dempe psykosesymptomer, øke livskvalitet og oppnå så god funksjon som mulig. Antipsykotika fjerner ikke årsaken til psykoselidelsen, men kan bidra til å redusere symptomer og bedre livskvalitet. Dette er også reflektert i den nasjonale faglige retningslinjen for legemiddelbehandling ved psykoselidelser, som også inneholder informasjon om nedtrapping og seponering ved manglende effekt eller uakseptable bivirkninger. Dette betyr ikke at pasienten er gitt opp, men at andre behandlinger kan være virkningsfulle (2).
Når forfatterne omtaler seponering av legemidler som ikke har ønsket effekt som «palliativ psykiatri», oppstår et begrepsmessig problem. Dette er allerede en etablert praksis innen god klinisk vurdering. Å gi denne praksisen en ny merkelapp kan skape forvirring – og i verste fall føre til stigmatisering. Palliasjon er nært knyttet til begrenset forventet levetid og livets slutt. Å bruke begrepet i psykiatrien kan gi inntrykk av at man har «gitt opp» pasienten, selv om intensjonen er det motsatte.
Det er utvilsomt behov for å diskutere behandlingsmål og prioriteringer i psykiatrien. Mange pasienter lever med vedvarende symptomer og lavt funksjonsnivå, og det er viktig å sikre dem verdig og meningsfull oppfølging og så god livskvalitet som mulig. Men dette krever ikke nødvendigvis et nytt begrep. Kanskje handler det mer om å styrke eksisterende prinsipper for personsentrert behandling, tverrfaglig samarbeid og etisk refleksjon.
Å gi god behandling til mennesker med alvorlige og langvarige psykiske lidelser krever først og fremst faglig trygghet og etisk bevissthet. Vi må være varsomme med å overføre begreper fra somatikken uten å vurdere deres relevans og konsekvenser i psykiatrisk praksis.
Litteratur:
1) Malkomsen A, Solberg CT. Palliativ psykiatri. Tidsskr Nor Legeforen 2025; 145. doi: 10.4045/tidsskr.25.0441.
2) Helsedirektoratet. Psykoselidelser - legemiddelbehandling. https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/psykoselidelser-legemiddelbehandling Lest 20.11.2025.