T. Karoline Harding er spesialist i allmennmedisin og i samfunnsmedisin, har en Master of Public Health fra University of Edinburgh, jobber som rådgivende overlege på ALIS og SamLIS Oslo og som kommuneoverlege i Oslo kommune.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Tor Harald Christiansen er spesialist i samfunnsmedisin og i allmennmedisin og jobber som rådgivende lege på ALIS og SamLIS Sør, assisterende kommuneoverlege i Kristiansand, sjefslege for Nav Klageinstans og fastlege i Hattfjelldal kommune.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Odny Askeland er lege i spesialisering i samfunnsmedisin og jobber som rådgivende lege på ALIS og SamLIS Vest og som rådgivende overlege ved Enhet for sykehjemsmedisin i Bergen kommune.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Takk for interessant artikkel om samfunnsmedisin (1). Det er lett å bli seg selv nærmest og dere bidrar til å løfte det faglige blikket. Det er skrevet både mye og langt om hva samfunnsmedisin egentlig er eller bør være. I Utposten (2) har vi forsøkt å skrive kort: Samfunnsmedisin er medisinsk kompetanse om samspillet mellom helse og samfunn. Dere bygger hovedbudskapet i artikkelen på referansen til artikkelen om «The three domains of public health» (3). Jeg er enig i at denne artikkelen er relevant også for det faglige innholdet i norsk samfunnsmedisin. Det er imidlertid ikke helt enkelt å oversette de engelske begrepene til norsk. Begrepet domene i tabell 1 (1) er fremmed i denne sammenhengen og kompetanseområder kan brukes i stedet. I figur 1 i den engelske artikkelen (3) er det et kjerneområde i den overlappende sonen mellom domenene som på norsk kanskje kunnes beskrives som metodefag og nasjonale fag? Jeg mener også at det er lite konsistent, relatert i hovedspørsmålet dere stiller i overskriften, at dere foreslår et eget domene (kompetanseområde) med innhold knyttet til myndighet og oppgaver i kommuneoverlegerollen.
Læringsmålene i spesialiteten samfunnsmedisin er under revisjon (4). I forslaget til endring er faget delt opp i syv tema. Med læringsmål menes i spesialistforskriften hva en lege skal forstå, kunne og være i stand til å utføre og gjennomføre etter endt læringsprosess og spesialistutdanning (5). Dette er også en pragmatisk tilnærming til spesialitetens samlede kompetanse der de ulike læringsaktivitetene gir både teoretisk kunnskap (vite) og praktiske ferdigheter (gjøre).
For å utforske og videreutvikle beskrivelsen av faget i norsk oversettelse med utgangspunkt i «The three domains of public health», må flere komme på banen: Helsedirektoratet med ansvar for kravene i spesialistutdanningen, de akademiske samfunnsmedisinske miljøene på universitetene med ansvar for forskning og utdanning og Norsk samfunnsmedisinsk forening som fagmedisinsk forening.
Lovgiver er helt klar på at kommunene trenger samfunnsmedisinsk kompetanse (6, 7) for å løse sine oppgaver. Spørsmålet er kanskje derfor: Er kommuneoverlegen for langt unna samfunnsmedisinen?
Det er viktig, og riktig, at det stilles spørsmål ved fagets innhold og utøvelse. Det synes å konkluderes med at det er på tide å ta steget ut av kommuneoverlegerollen, og heller nærme seg en britisk modell for public health, med tre domener (helsevern, helsefremmende arbeid, samt helsesystemer og kvalitet), tillagt en fjerde dimensjon med lovpålagte oppgaver.
I den tiden vi lever i er jeg usikker på om det er til Storbritannia vil skal skjele til. Den håndteringen av den offentlige helsetjenesten som nå skjer i UK er ikke til etterfølgelse.
Norsk samfunnsmedisin har en solid forankring i kommunene, i det lokale folkehelsearbeidet i vid forstand, svært nær den befolkningen kommuneoverlegen er satt til å ivareta. Dette er en styrke ved norsk samfunnsmedisin som kolleger i andre land, ofte mer regionalt organisert, oftest misunner oss, og som har vist seg svært verdifull blant annet ved pandemien og andre kriser.
Klinisk samfunnsmedisin i form av tvungent psykisk helsevern, smittevern, medisinsk faglig rådgivning overfor andre tjenester, i tillegg til ledelse og beredskap, er blant flere sentrale oppgaver som kommunene, med rette, ønsker å benytte sine kommuneoverleger til.
Utvikling av norsk samfunnsmedisin bør ikke skje ved at vi fjerner oss fra kjerneoppgavene i kommunene, men at vi heller styrker og utvider kapasitet og fag slik at kan favne viktige oppgaver innen helsevern, helsefremming, system- og kvalitetsarbeid i tillegg til de tradisjonelle oppgavene i kommunene. Jeg deler bekymringen for at slike oppgaver ikke dekkes tilstrekkelig, men det skyldes svak bemanning snarere enn feil fokus og organisering. Mange norske kommuner er så store at de samfunnsmedisinske oppgavene skal deles på flere. Spesialisering innen ett eller få domener bør således være mulig. I et kontinuitetsplanleggingsperspektiv for kriser (og ordinær drift) er det dog rasjonelt at alle kan et minimum om alle oppgavene for samfunnsmedisinere i kommunene.
Får du ikke vist PDF-filen eller vil lagre filen, kan du høyreklikke på PDF-ikonet. Velg «Lagre mål/fil som..» og hent så opp PDF-filen i for eksempel Acrobat Reader.
Takk for interessant artikkel om samfunnsmedisin (1). Det er lett å bli seg selv nærmest og dere bidrar til å løfte det faglige blikket. Det er skrevet både mye og langt om hva samfunnsmedisin egentlig er eller bør være. I Utposten (2) har vi forsøkt å skrive kort: Samfunnsmedisin er medisinsk kompetanse om samspillet mellom helse og samfunn. Dere bygger hovedbudskapet i artikkelen på referansen til artikkelen om «The three domains of public health» (3). Jeg er enig i at denne artikkelen er relevant også for det faglige innholdet i norsk samfunnsmedisin. Det er imidlertid ikke helt enkelt å oversette de engelske begrepene til norsk. Begrepet domene i tabell 1 (1) er fremmed i denne sammenhengen og kompetanseområder kan brukes i stedet. I figur 1 i den engelske artikkelen (3) er det et kjerneområde i den overlappende sonen mellom domenene som på norsk kanskje kunnes beskrives som metodefag og nasjonale fag? Jeg mener også at det er lite konsistent, relatert i hovedspørsmålet dere stiller i overskriften, at dere foreslår et eget domene (kompetanseområde) med innhold knyttet til myndighet og oppgaver i kommuneoverlegerollen.
Læringsmålene i spesialiteten samfunnsmedisin er under revisjon (4). I forslaget til endring er faget delt opp i syv tema. Med læringsmål menes i spesialistforskriften hva en lege skal forstå, kunne og være i stand til å utføre og gjennomføre etter endt læringsprosess og spesialistutdanning (5). Dette er også en pragmatisk tilnærming til spesialitetens samlede kompetanse der de ulike læringsaktivitetene gir både teoretisk kunnskap (vite) og praktiske ferdigheter (gjøre).
For å utforske og videreutvikle beskrivelsen av faget i norsk oversettelse med utgangspunkt i «The three domains of public health», må flere komme på banen: Helsedirektoratet med ansvar for kravene i spesialistutdanningen, de akademiske samfunnsmedisinske miljøene på universitetene med ansvar for forskning og utdanning og Norsk samfunnsmedisinsk forening som fagmedisinsk forening.
Lovgiver er helt klar på at kommunene trenger samfunnsmedisinsk kompetanse (6, 7) for å løse sine oppgaver. Spørsmålet er kanskje derfor: Er kommuneoverlegen for langt unna samfunnsmedisinen?
Litteratur:
1. Harding Tk, Wik E, Christiansen TH et al. Er samfunnsmedisin for tett knyttet til kommuneoverlegerollen? Tidsskr Nor Legeforen 2025; 145. doi: 10.4045/tidsskr.25.0366
2. Raastad H, Hansen AH. Kort om samfunnsmedisin. Utposten 2025, utg 6. https://www.utposten.no/article/2025/10/Kort%20om%20samfunnsmedisin Lest 27.10.2025.
3. Thorpe A, Griffiths S, Jewell T et al. The three domains of public health: an internationally relevant basis for public health education? Public Health 2008; 122: 201–10. doi: 10.1016/j.puhe.2007.05.013.
4. Helsedirektoratet. Endringer i læringsmål i spesialistutdanningen for leger i samfunnsmedisin. https://www.helsedirektoratet.no/horinger/endringer-i-laeringsmal-i-spesialistutdanningen-for-leger-i-samfunnsmedisin Lest 27.10.2025.
5. FOR-2016-12-08-1482. Forskrift om spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger og tannleger (spesialistforskriften). https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2016-12-08-1482 Lest 27.10.2025.
6. Prop. 82 L (2024–2025). Endringer i folkehelseloven m.m. (krav til systematisk og kunnskapsbasert folkehelsearbeid, helsemessig beredskap). Kapittel 8.7. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-82-l-20242025/id3094986/?ch=1 Lest 27.10.2025.
7. Helsedirektoratet. Kommuneoverlege – kommunens organisering av kommuneoverlegefunksjonen og samfunnsmedisinsk arbeid. Kapittel 2. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/kommuneoverlege Lest 27.10.2025.
Det er viktig, og riktig, at det stilles spørsmål ved fagets innhold og utøvelse. Det synes å konkluderes med at det er på tide å ta steget ut av kommuneoverlegerollen, og heller nærme seg en britisk modell for public health, med tre domener (helsevern, helsefremmende arbeid, samt helsesystemer og kvalitet), tillagt en fjerde dimensjon med lovpålagte oppgaver.
I den tiden vi lever i er jeg usikker på om det er til Storbritannia vil skal skjele til. Den håndteringen av den offentlige helsetjenesten som nå skjer i UK er ikke til etterfølgelse.
Norsk samfunnsmedisin har en solid forankring i kommunene, i det lokale folkehelsearbeidet i vid forstand, svært nær den befolkningen kommuneoverlegen er satt til å ivareta. Dette er en styrke ved norsk samfunnsmedisin som kolleger i andre land, ofte mer regionalt organisert, oftest misunner oss, og som har vist seg svært verdifull blant annet ved pandemien og andre kriser.
Klinisk samfunnsmedisin i form av tvungent psykisk helsevern, smittevern, medisinsk faglig rådgivning overfor andre tjenester, i tillegg til ledelse og beredskap, er blant flere sentrale oppgaver som kommunene, med rette, ønsker å benytte sine kommuneoverleger til.
Utvikling av norsk samfunnsmedisin bør ikke skje ved at vi fjerner oss fra kjerneoppgavene i kommunene, men at vi heller styrker og utvider kapasitet og fag slik at kan favne viktige oppgaver innen helsevern, helsefremming, system- og kvalitetsarbeid i tillegg til de tradisjonelle oppgavene i kommunene. Jeg deler bekymringen for at slike oppgaver ikke dekkes tilstrekkelig, men det skyldes svak bemanning snarere enn feil fokus og organisering. Mange norske kommuner er så store at de samfunnsmedisinske oppgavene skal deles på flere. Spesialisering innen ett eller få domener bør således være mulig. I et kontinuitetsplanleggingsperspektiv for kriser (og ordinær drift) er det dog rasjonelt at alle kan et minimum om alle oppgavene for samfunnsmedisinere i kommunene.