Det er viktig, og riktig, at det stilles spørsmål ved fagets innhold og utøvelse. Det synes å konkluderes med at det er på tide å ta steget ut av kommuneoverlegerollen, og heller nærme seg en britisk modell for public health, med tre domener (helsevern, helsefremmende arbeid, samt helsesystemer og kvalitet), tillagt en fjerde dimensjon med lovpålagte oppgaver.
I den tiden vi lever i er jeg usikker på om det er til Storbritannia vil skal skjele til. Den håndteringen av den offentlige helsetjenesten som nå skjer i UK er ikke til etterfølgelse.
Norsk samfunnsmedisin har en solid forankring i kommunene, i det lokale folkehelsearbeidet i vid forstand, svært nær den befolkningen kommuneoverlegen er satt til å ivareta. Dette er en styrke ved norsk samfunnsmedisin som kolleger i andre land, ofte mer regionalt organisert, oftest misunner oss, og som har vist seg svært verdifull blant annet ved pandemien og andre kriser.
Klinisk samfunnsmedisin i form av tvungent psykisk helsevern, smittevern, medisinsk faglig rådgivning overfor andre tjenester, i tillegg til ledelse og beredskap, er blant flere sentrale oppgaver som kommunene, med rette, ønsker å benytte sine kommuneoverleger til.
Utvikling av norsk samfunnsmedisin bør ikke skje ved at vi fjerner oss fra kjerneoppgavene i kommunene, men at vi heller styrker og utvider kapasitet og fag slik at kan favne viktige oppgaver innen helsevern, helsefremming, system- og kvalitetsarbeid i tillegg til de tradisjonelle oppgavene i kommunene. Jeg deler bekymringen for at slike oppgaver ikke dekkes tilstrekkelig, men det skyldes svak bemanning snarere enn feil fokus og organisering. Mange norske kommuner er så store at de samfunnsmedisinske oppgavene skal deles på flere. Spesialisering innen ett eller få domener bør således være mulig. I et kontinuitetsplanleggingsperspektiv for kriser (og ordinær drift) er det dog rasjonelt at alle kan et minimum om alle oppgavene for samfunnsmedisinere i kommunene.
Er det riktig å se til Storbritannia?
Det er viktig, og riktig, at det stilles spørsmål ved fagets innhold og utøvelse. Det synes å konkluderes med at det er på tide å ta steget ut av kommuneoverlegerollen, og heller nærme seg en britisk modell for public health, med tre domener (helsevern, helsefremmende arbeid, samt helsesystemer og kvalitet), tillagt en fjerde dimensjon med lovpålagte oppgaver.
I den tiden vi lever i er jeg usikker på om det er til Storbritannia vil skal skjele til. Den håndteringen av den offentlige helsetjenesten som nå skjer i UK er ikke til etterfølgelse.
Norsk samfunnsmedisin har en solid forankring i kommunene, i det lokale folkehelsearbeidet i vid forstand, svært nær den befolkningen kommuneoverlegen er satt til å ivareta. Dette er en styrke ved norsk samfunnsmedisin som kolleger i andre land, ofte mer regionalt organisert, oftest misunner oss, og som har vist seg svært verdifull blant annet ved pandemien og andre kriser.
Klinisk samfunnsmedisin i form av tvungent psykisk helsevern, smittevern, medisinsk faglig rådgivning overfor andre tjenester, i tillegg til ledelse og beredskap, er blant flere sentrale oppgaver som kommunene, med rette, ønsker å benytte sine kommuneoverleger til.
Utvikling av norsk samfunnsmedisin bør ikke skje ved at vi fjerner oss fra kjerneoppgavene i kommunene, men at vi heller styrker og utvider kapasitet og fag slik at kan favne viktige oppgaver innen helsevern, helsefremming, system- og kvalitetsarbeid i tillegg til de tradisjonelle oppgavene i kommunene. Jeg deler bekymringen for at slike oppgaver ikke dekkes tilstrekkelig, men det skyldes svak bemanning snarere enn feil fokus og organisering. Mange norske kommuner er så store at de samfunnsmedisinske oppgavene skal deles på flere. Spesialisering innen ett eller få domener bør således være mulig. I et kontinuitetsplanleggingsperspektiv for kriser (og ordinær drift) er det dog rasjonelt at alle kan et minimum om alle oppgavene for samfunnsmedisinere i kommunene.