Diagnosesyke

Bjørn Hoffmann ironiserer i sitt essay i Tidsskriftet over økningen i antall diagnoser i ICD-11. Han mener at denne økningen devaluerer alvorlige lidelser og foreslår å «forbeholde diagnoser til tilstander vi der vi faktisk kan hjelpe». Denne fortellingen framstår lite gjennomtenkt og veldig fjernt fra praktisk medisin.

En korrekt diagnose er en forutsetning for korrekt behandling, men er like viktig for å forhindre overbehandling. Det finnes tallrike eksempler på denne nytten av diagnoser innen alle medisinske spesialiteter. En diagnose kan forhindre overbehandling og feilbehandling dersom plagene er milde, forbigående, eller dersom det ikke finnes effektiv behandling. Alle mennesker har føflekker, som noen ganger kan minne om hudkreft. Dersom legen kan diagnostisere en ufarlig føflekk, kan det forhindre unødig engstelse og unødig kirurgi. Dersom legen kan diagnostisere ryggsmerter som ufarlig og forbigående lumbago, kan pasienten unngå omfattende utredninger og behandlingsforsøk.

Psykiatriske diagnoser utgjør mindre enn 1% av diagnosene i ICD-11, men er viet stor plass i Hoffmanns essay. Han er særlig opptatt av autisme og ADHD. Autisme er en tilstand som forårsaker mye fortvilelse både hos pasienten og pårørende, men der det er begrensede behandlingsmuligheter. En autismediagnose kan derfor beskytte barn mot lite dokumenterte og uvirksomme behandlingsforsøk fra desperate pårørende og klinikere. Hoffmann mener at manglende individuell tilpasning i skolen håndteres ved å gi barna diagnosen ADHD. Det er korrekt at en ADHD-diagnose kan være nødvendig for å tilrettelegge undervisningen for noen barn. På samme måte kan et diagnostisert hørselstap være nødvendig for å få høreapparat eller diagnostiserte synsvansker være nødvendig for å få briller. 

Nyere diagnosemanualer gjenspeiler at de store kategoriene av psykiske lidelser har ulik alvorlighetsgrad, ulik prognose og kan trenge ulik behandling. De kalles derfor ofte spektrumlidelser og kan omfatte kliniske undergrupper. For eksempel klassifiseres depresjon eller ADHD som mild, moderat og alvorlig. Slik graderingen gjør det mulig å tilpasse tiltak og benytte den minst inngripende behandlingen ved milde tilstander.    

Den store økningen i diagnoser i ICD-11 har kommet innen feltet sjeldne genetiske sykdommer, der det nå er listet omtrent 5500 diagnoser. Hver enkelt av disse sykdommene rammer få mennesker, men de er ofte alvorlige og det finnes sjelden effektiv behandling. Til gjengjeld kan korrekt diagnostikk og behandling være livsviktig for den det gjelder. Ettersom vi får mer kunnskap om sykdomsårsaker, vil det komme flere diagnoser og flere behandlingsmuligheter for sjeldne sykdommer, som samlet rammer veldig mange mennesker.    

Diagnoser kan også trivialiseres, benyttes i dagligtale og ha funksjoner utenfor helsevesenet. Det er ikke uproblematisk, men løsningen er ikke å fjerne diagnoser man ikke liker eller å harselere med lidelser som rammer andre eller tilstander man ikke forstår. 
 

Jeg må ha truffet en særdeles øm tå med mitt essay om diagnosesyken. Professor Jan Haavik beskylder meg for å være ironiserende, harselerende, uvitende og fjern fra praktisk medisin. Haavik konkluder med at vi «trenger flere diagnoser, ikke færre». 

Selv har jeg ingen formeninger om det riktige antallet diagnoser. Jeg peker derimot på problemet med diagnoser som ikke hjelper folk. I essayet argumenterer jeg derfor for at vi bare bør etablere og bruke diagnoser der hvor de klart kan knyttes til opplevd smerte, plage, funksjonssvikt og lidelse. 

Jeg er enig med Haavik i at det er både viktig og bra at medisinen er i stand til å identifisere alminnelige tilstander, slik som ufarlige føflekker. Å skille det farlige fra det ufarlige er nettopp diagnostikkens vesen (1). Der jeg trolig er uenig med Haavik, er i at vi skal gi ufarlige tilstander diagnoser og klassifisere dem i sykdomsklassifikasjonssystemer. Jeg mener selvsagt ikke at det er galt å etablere nye diagnoser på bakgrunn av ny genetisk kunnskap som gir bedre behandling.

Grunnen til at mitt essay har provosert professor Haavik er nok bruken av ADHD som eksempel. Selv om mange påviselig har stor nytte av både diagnosen og behandlingen, er tilstanden omdiskutert. Den amerikanske psykiateren Allan Frances, som ledet arbeidet med Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-IV), pekte på en eksplosiv bruk av ADHD-diagnosen og en massiv overdiagnostisering, noe som resulterte i en «falsk epidemi» (2). I Sverige har man satt i gang systematisk avdiagnostisering av ADHD som følge av utviklingen. Haavik skriver at en diagnose kan «beskytte barn mot lite dokumenterte og uvirksomme behandlingsforsøk fra desperate pårørende og klinikere.» Når det gjelder ADHD er det nylig dokumentert at den økte forekomsten i stor grad skyldes iatrogen utvidelse av diagnosekriteriene og at diagnosene kan trekke ressurser og oppmerksomhet fra andre mer virksomme tilnærminger (3). Jeg skal ikke innlate meg i en debatt om ADHD med Haavik, men mener at eksemplet står seg. 

Poenget mitt er altså ikke antall diagnoser, men kvaliteten på dem. Den massive dokumentasjonen av overdiagnostikk viser at diagnoser kan skade mer enn de gagner. Vi må derfor opprette og bruke diagnoser bare der hvor det gagner folk. 

Litteratur:
1. Hofmann BM, Wiesing U. Kairos in diagnostics. Theor Med Bioeth 2024;45(2):99–108. doi: 10.1007/s11017-023-09657-9. 
2. Frances A. Saving Normal: An Insider's Revolt Against Out-of-Control Psychiatric Diagnosis, DSM-5, Big Pharma, and the Medicalization of Ordinary Life. New York: Mariner Books, 2013.
3. Mortensen R. Økning i ADHD blant barn og unge. Hvorfor skjer det, og hva er konsekvensen? PwC Rapport. 8.1.2026.