Jeg må ha truffet en særdeles øm tå med mitt essay om diagnosesyken. Professor Jan Haavik beskylder meg for å være ironiserende, harselerende, uvitende og fjern fra praktisk medisin. Haavik konkluder med at vi «trenger flere diagnoser, ikke færre».
Selv har jeg ingen formeninger om det riktige antallet diagnoser. Jeg peker derimot på problemet med diagnoser som ikke hjelper folk. I essayet argumenterer jeg derfor for at vi bare bør etablere og bruke diagnoser der hvor de klart kan knyttes til opplevd smerte, plage, funksjonssvikt og lidelse.
Jeg er enig med Haavik i at det er både viktig og bra at medisinen er i stand til å identifisere alminnelige tilstander, slik som ufarlige føflekker. Å skille det farlige fra det ufarlige er nettopp diagnostikkens vesen (1). Der jeg trolig er uenig med Haavik, er i at vi skal gi ufarlige tilstander diagnoser og klassifisere dem i sykdomsklassifikasjonssystemer. Jeg mener selvsagt ikke at det er galt å etablere nye diagnoser på bakgrunn av ny genetisk kunnskap som gir bedre behandling.
Grunnen til at mitt essay har provosert professor Haavik er nok bruken av ADHD som eksempel. Selv om mange påviselig har stor nytte av både diagnosen og behandlingen, er tilstanden omdiskutert. Den amerikanske psykiateren Allan Frances, som ledet arbeidet med Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-IV), pekte på en eksplosiv bruk av ADHD-diagnosen og en massiv overdiagnostisering, noe som resulterte i en «falsk epidemi» (2). I Sverige har man satt i gang systematisk avdiagnostisering av ADHD som følge av utviklingen. Haavik skriver at en diagnose kan «beskytte barn mot lite dokumenterte og uvirksomme behandlingsforsøk fra desperate pårørende og klinikere.» Når det gjelder ADHD er det nylig dokumentert at den økte forekomsten i stor grad skyldes iatrogen utvidelse av diagnosekriteriene og at diagnosene kan trekke ressurser og oppmerksomhet fra andre mer virksomme tilnærminger (3). Jeg skal ikke innlate meg i en debatt om ADHD med Haavik, men mener at eksemplet står seg.
Poenget mitt er altså ikke antall diagnoser, men kvaliteten på dem. Den massive dokumentasjonen av overdiagnostikk viser at diagnoser kan skade mer enn de gagner. Vi må derfor opprette og bruke diagnoser bare der hvor det gagner folk.
Litteratur: 1. Hofmann BM, Wiesing U. Kairos in diagnostics. Theor Med Bioeth 2024;45(2):99–108. doi: 10.1007/s11017-023-09657-9. 2. Frances A. Saving Normal: An Insider's Revolt Against Out-of-Control Psychiatric Diagnosis, DSM-5, Big Pharma, and the Medicalization of Ordinary Life. New York: Mariner Books, 2013. 3. Mortensen R. Økning i ADHD blant barn og unge. Hvorfor skjer det, og hva er konsekvensen? PwC Rapport. 8.1.2026.
B. Hofmann svarer J. Haavik
Jeg må ha truffet en særdeles øm tå med mitt essay om diagnosesyken. Professor Jan Haavik beskylder meg for å være ironiserende, harselerende, uvitende og fjern fra praktisk medisin. Haavik konkluder med at vi «trenger flere diagnoser, ikke færre».
Selv har jeg ingen formeninger om det riktige antallet diagnoser. Jeg peker derimot på problemet med diagnoser som ikke hjelper folk. I essayet argumenterer jeg derfor for at vi bare bør etablere og bruke diagnoser der hvor de klart kan knyttes til opplevd smerte, plage, funksjonssvikt og lidelse.
Jeg er enig med Haavik i at det er både viktig og bra at medisinen er i stand til å identifisere alminnelige tilstander, slik som ufarlige føflekker. Å skille det farlige fra det ufarlige er nettopp diagnostikkens vesen (1). Der jeg trolig er uenig med Haavik, er i at vi skal gi ufarlige tilstander diagnoser og klassifisere dem i sykdomsklassifikasjonssystemer. Jeg mener selvsagt ikke at det er galt å etablere nye diagnoser på bakgrunn av ny genetisk kunnskap som gir bedre behandling.
Grunnen til at mitt essay har provosert professor Haavik er nok bruken av ADHD som eksempel. Selv om mange påviselig har stor nytte av både diagnosen og behandlingen, er tilstanden omdiskutert. Den amerikanske psykiateren Allan Frances, som ledet arbeidet med Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-IV), pekte på en eksplosiv bruk av ADHD-diagnosen og en massiv overdiagnostisering, noe som resulterte i en «falsk epidemi» (2). I Sverige har man satt i gang systematisk avdiagnostisering av ADHD som følge av utviklingen. Haavik skriver at en diagnose kan «beskytte barn mot lite dokumenterte og uvirksomme behandlingsforsøk fra desperate pårørende og klinikere.» Når det gjelder ADHD er det nylig dokumentert at den økte forekomsten i stor grad skyldes iatrogen utvidelse av diagnosekriteriene og at diagnosene kan trekke ressurser og oppmerksomhet fra andre mer virksomme tilnærminger (3). Jeg skal ikke innlate meg i en debatt om ADHD med Haavik, men mener at eksemplet står seg.
Poenget mitt er altså ikke antall diagnoser, men kvaliteten på dem. Den massive dokumentasjonen av overdiagnostikk viser at diagnoser kan skade mer enn de gagner. Vi må derfor opprette og bruke diagnoser bare der hvor det gagner folk.
Litteratur:
1. Hofmann BM, Wiesing U. Kairos in diagnostics. Theor Med Bioeth 2024;45(2):99–108. doi: 10.1007/s11017-023-09657-9.
2. Frances A. Saving Normal: An Insider's Revolt Against Out-of-Control Psychiatric Diagnosis, DSM-5, Big Pharma, and the Medicalization of Ordinary Life. New York: Mariner Books, 2013.
3. Mortensen R. Økning i ADHD blant barn og unge. Hvorfor skjer det, og hva er konsekvensen? PwC Rapport. 8.1.2026.