Forfatteren har mottatt forskningsmidler fra forskningsråd i Norge, Europa og USA. Han har mottatt forelesningshonorar for etterutdanningskurs arrangert av firmaet Medice.
Bjørn Hoffmann ironiserer i sitt essay i Tidsskriftet over økningen i antall diagnoser i ICD-11. Han mener at denne økningen devaluerer alvorlige lidelser og foreslår å «forbeholde diagnoser til tilstander vi der vi faktisk kan hjelpe». Denne fortellingen framstår lite gjennomtenkt og veldig fjernt fra praktisk medisin.
En korrekt diagnose er en forutsetning for korrekt behandling, men er like viktig for å forhindre overbehandling. Det finnes tallrike eksempler på denne nytten av diagnoser innen alle medisinske spesialiteter. En diagnose kan forhindre overbehandling og feilbehandling dersom plagene er milde, forbigående, eller dersom det ikke finnes effektiv behandling. Alle mennesker har føflekker, som noen ganger kan minne om hudkreft. Dersom legen kan diagnostisere en ufarlig føflekk, kan det forhindre unødig engstelse og unødig kirurgi. Dersom legen kan diagnostisere ryggsmerter som ufarlig og forbigående lumbago, kan pasienten unngå omfattende utredninger og behandlingsforsøk.
Psykiatriske diagnoser utgjør mindre enn 1% av diagnosene i ICD-11, men er viet stor plass i Hoffmanns essay. Han er særlig opptatt av autisme og ADHD. Autisme er en tilstand som forårsaker mye fortvilelse både hos pasienten og pårørende, men der det er begrensede behandlingsmuligheter. En autismediagnose kan derfor beskytte barn mot lite dokumenterte og uvirksomme behandlingsforsøk fra desperate pårørende og klinikere. Hoffmann mener at manglende individuell tilpasning i skolen håndteres ved å gi barna diagnosen ADHD. Det er korrekt at en ADHD-diagnose kan være nødvendig for å tilrettelegge undervisningen for noen barn. På samme måte kan et diagnostisert hørselstap være nødvendig for å få høreapparat eller diagnostiserte synsvansker være nødvendig for å få briller.
Nyere diagnosemanualer gjenspeiler at de store kategoriene av psykiske lidelser har ulik alvorlighetsgrad, ulik prognose og kan trenge ulik behandling. De kalles derfor ofte spektrumlidelser og kan omfatte kliniske undergrupper. For eksempel klassifiseres depresjon eller ADHD som mild, moderat og alvorlig. Slik graderingen gjør det mulig å tilpasse tiltak og benytte den minst inngripende behandlingen ved milde tilstander.
Den store økningen i diagnoser i ICD-11 har kommet innen feltet sjeldne genetiske sykdommer, der det nå er listet omtrent 5500 diagnoser. Hver enkelt av disse sykdommene rammer få mennesker, men de er ofte alvorlige og det finnes sjelden effektiv behandling. Til gjengjeld kan korrekt diagnostikk og behandling være livsviktig for den det gjelder. Ettersom vi får mer kunnskap om sykdomsårsaker, vil det komme flere diagnoser og flere behandlingsmuligheter for sjeldne sykdommer, som samlet rammer veldig mange mennesker.
Diagnoser kan også trivialiseres, benyttes i dagligtale og ha funksjoner utenfor helsevesenet. Det er ikke uproblematisk, men løsningen er ikke å fjerne diagnoser man ikke liker eller å harselere med lidelser som rammer andre eller tilstander man ikke forstår.
Vi trenger flere diagnoser, ikke færre
Bjørn Hoffmann ironiserer i sitt essay i Tidsskriftet over økningen i antall diagnoser i ICD-11. Han mener at denne økningen devaluerer alvorlige lidelser og foreslår å «forbeholde diagnoser til tilstander vi der vi faktisk kan hjelpe». Denne fortellingen framstår lite gjennomtenkt og veldig fjernt fra praktisk medisin.
En korrekt diagnose er en forutsetning for korrekt behandling, men er like viktig for å forhindre overbehandling. Det finnes tallrike eksempler på denne nytten av diagnoser innen alle medisinske spesialiteter. En diagnose kan forhindre overbehandling og feilbehandling dersom plagene er milde, forbigående, eller dersom det ikke finnes effektiv behandling. Alle mennesker har føflekker, som noen ganger kan minne om hudkreft. Dersom legen kan diagnostisere en ufarlig føflekk, kan det forhindre unødig engstelse og unødig kirurgi. Dersom legen kan diagnostisere ryggsmerter som ufarlig og forbigående lumbago, kan pasienten unngå omfattende utredninger og behandlingsforsøk.
Psykiatriske diagnoser utgjør mindre enn 1% av diagnosene i ICD-11, men er viet stor plass i Hoffmanns essay. Han er særlig opptatt av autisme og ADHD. Autisme er en tilstand som forårsaker mye fortvilelse både hos pasienten og pårørende, men der det er begrensede behandlingsmuligheter. En autismediagnose kan derfor beskytte barn mot lite dokumenterte og uvirksomme behandlingsforsøk fra desperate pårørende og klinikere. Hoffmann mener at manglende individuell tilpasning i skolen håndteres ved å gi barna diagnosen ADHD. Det er korrekt at en ADHD-diagnose kan være nødvendig for å tilrettelegge undervisningen for noen barn. På samme måte kan et diagnostisert hørselstap være nødvendig for å få høreapparat eller diagnostiserte synsvansker være nødvendig for å få briller.
Nyere diagnosemanualer gjenspeiler at de store kategoriene av psykiske lidelser har ulik alvorlighetsgrad, ulik prognose og kan trenge ulik behandling. De kalles derfor ofte spektrumlidelser og kan omfatte kliniske undergrupper. For eksempel klassifiseres depresjon eller ADHD som mild, moderat og alvorlig. Slik graderingen gjør det mulig å tilpasse tiltak og benytte den minst inngripende behandlingen ved milde tilstander.
Den store økningen i diagnoser i ICD-11 har kommet innen feltet sjeldne genetiske sykdommer, der det nå er listet omtrent 5500 diagnoser. Hver enkelt av disse sykdommene rammer få mennesker, men de er ofte alvorlige og det finnes sjelden effektiv behandling. Til gjengjeld kan korrekt diagnostikk og behandling være livsviktig for den det gjelder. Ettersom vi får mer kunnskap om sykdomsårsaker, vil det komme flere diagnoser og flere behandlingsmuligheter for sjeldne sykdommer, som samlet rammer veldig mange mennesker.
Diagnoser kan også trivialiseres, benyttes i dagligtale og ha funksjoner utenfor helsevesenet. Det er ikke uproblematisk, men løsningen er ikke å fjerne diagnoser man ikke liker eller å harselere med lidelser som rammer andre eller tilstander man ikke forstår.