Unødvendig polarisering i ADHD-debatten

Lars Lien; Solveig Klæbo Reitan

doi:10.4045/tidsskr.26.0314

Debatt

Unødvendig polarisering i ADHD-debatten

Lars Lien, Solveig Klæbo Reitan

Se alle artikler

Lars Lien

lars.lien@inn.no

Lars Lien er spesialist i psykiatri og i samfunnsmedisin, professor ved Universitetet i Innlandet og leder av Norsk psykiatrisk forening.

Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.

Se alle artikler

Solveig Klæbo Reitan

Solveig Klæbo Reitan er spesialist i psykiatri, professor ved NTNU og avtalespesialist.

Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir følgende interessekonflikter: Hun har vært rettsmedisinsk sakkyndig i offentlig rett og overfor politiet, har mottatt reisestøtte til konferanse fra Medice, er medlem i Den rettsmedisinske kommisjon, medlem i Legeforeningens utvalg for forskning, kvalitetsforbedring og innovasjon, styremedlem i Norsk psykiatrisk forenings utvalg for biologisk psykiatri og styremedlem i KIM-senteret.

Artikkel

Debatten omkring ADHD kan ikke forenkles i så stor grad som en lederartikkel i Tidsskriftet legger opp til.

Are Brean tar i en nylig lederartikkel i Tidsskriftet opp viktig problematikk som medikalisering av livet og ikke-bærekraftig ekspansjon innen medisin (1). Dessverre gjør han dette i form av ensidig å bygge opp under narrativet om at diagnosen ADHD settes på for mange, for fort og unødvendig. Samtidig unngår han å nevne at den samme økningen også ses for en rekke andre psykiske lidelser som angst og depresjon (2) og for somatiske plager som bruk av hormoner ved overgangsalderen.

Etablert diagnose

ADHD er en arvelig nevroutviklingsforstyrrelse som finnes i en viss andel av befolkningen (3). Tilstanden er beskrevet i medisinsk litteratur siden 1700-tallet. Fra 1950-tallet har man benyttet metylfenidat som medikamentell støtte. Tilstanden påvirker kognisjon, særlig eksekutive funksjoner. Det forskes på markører innen bl.a. genetikk og funksjonell MR, som etter hvert vil gi mer kunnskap om mekanismer bak problematikken og bedre hjelp til mennesker med ADHD i fremtiden (4).

Det er godt dokumentert at mennesker med ubehandlet ADHD har høyere dødelighet av suicid og somatisk lidelse samt høyere forekomst av ruslidelser og psykiatriske symptomlidelser som depresjon, angst, utbrenthet, tvangslidelse (OCD) m.m. Kriminalitet og sosiale vansker er vanlig. Utdannelse og deltagelse i yrkeslivet er lavere. Behandling av ADHD bedrer disse forholdene (5). En nylig publisert finsk registerstudie med lang oppfølgingstid viser at tidlig diagnose bedret skoleresultatene i ungdomstiden sammenlignet med de som fikk diagnosen seint i forløpet (6). Andre tilsvarende studier tyder på at særlig kvinner er sårbare for underdiagnostisering (7).

Manglende respekt

Vi mener Breans fremstilling både viser lite respekt for mennesker med en dels alvorlig livslang funksjonsnedsettelse og mangler et samfunnsmedisinsk perspektiv. Retorikken om at det snart bare er ett eneste friskt menneske igjen, bidrar til enda mer stigma for dem som sliter med sine ADHD-plager i hverdagen. Dessuten er det tegn som kan tyde på at det også i Norge er en utflating i insidensen av dem som får medikamentell behandling blant de yngste (8).

Retorikken om at det snart bare er ett eneste friskt menneske igjen, bidrar til enda mer stigma for dem som sliter med sine ADHD-plager i hverdagen

ADHD-problematikk det ikke tas hensyn til, gir som nevnt store menneskelige omkostninger for den det gjelder og dennes familie. Det er vanskelig for oss som leger å se hvorfor vi ikke skal tilby mennesker lett tilgjengelige hjelpemidler i form av forståelsesrammer, tilrettelegging og medisiner som kan gjøre at funksjonen blir betydelig bedre og lidelsen redusert. Vi har ikke en tilsvarende diskusjon om hvorvidt for mange får briller og høreapparat. En nylig publisert studie fra Storbritannia viser at det er ingen overdiagnostisering av ADHD. Forfatterne er langt mer bekymret for underdiagnostisering (9).

Brean bruker det kjente grepet at siden det er mer ADHD blant yngre barn født sent på året, kan vi ikke feste lit til diagnosen. Man kan imidlertid like gjerne tenke at de som er født tidlig på året har så stort forsprang at eventuelle ADHD-symptomer ikke fanges opp i skolehverdagen, og at diagnosen kommer senere i livsløpet. Det har lenge vært kjent at de født sent på året har svakere skoleprestasjoner enn de som er født tidlig (10). Det er derfor mange gode grunner til at de som har ADHD, sliter mer på skolen når de også ligger et år bak de andre elevene i modning.

Må se på helheten

Alle medisiner har bivirkninger og skal ikke brukes uten grunn, men helsekonsekvensene av ubehandlet ADHD på gruppenivå er også høye. Konsekvensene for samfunnet, inkludert bruk av helsetjenester innen somatikk og psykiatri, trygdeytelser, kriminalitet, arbeidsliv osv. må inngå som en del av regnestykket. I svenske registerstudier påpekes det at medikamentene er trygge og gir lite hjerte- og karproblematikk (11).

Helsekonsekvensene av ubehandlet ADHD på gruppenivå er også høye. Konsekvensene for samfunnet må inngå som en del av regnestykket

Det manes ofte til å være «forsiktig» med å sette ADHD-diagnoser og at vi må ha strenge prosedyrer og omfattende utredningsretningslinjer. Med denne tenkningen setter man til side godt, klinisk, pragmatisk legearbeid til fordel for spørreskjemaprosedyrer designet for forskningsprosjekter på gruppenivå. Vi skal være forsiktig med å gå den veien og stole blindt på spørreskjemaer, slik også Norsk psykiatrisk forening anbefaler i sine Gjør kloke valg (12).

Flertallet av søknadene – og innvilgelsene – hos Norsk pasientskadeerstatning som omhandler psykiatri, har de siste årene dreid seg om for sent satt ADHD-diagnose (personlig meddelelse, Norsk pasientskadeerstatning). I tråd med bærekraft- og kloke valg-prinsippene mener vi at leger skal bruke sin kompetanse og være trygge i sine vurderinger og effektivt sette i verk tiltak for det pasienten plages av og som kan avhjelpes – selv når det dreier seg om ADHD.

Kommentarer ( 2 )

Dette kommentarfeltet modereres, men kommentarer blir ikke redaksjonelt behandlet ut over å sikre at de følger retningslinjer for vårt kommentarfelt.

21.05.2026:

Min nylige lederartikkel om økningen i ADHD-diagnoser blant norske barn og unge har fått svar fra psykiaterne Lars Lien og Solveig Klæbo Reitan (1). I lederartikkelen problematiserer jeg den voldsomme økningen i både diagnostikk og medisinering av ADHD i både Norge og andre land, samtidig som jeg påpeker at «Det er ingen tvil om at ADHD kan gi store plager og funksjonsvansker, som kan bedres betydelig med god behandling. Det gjør det desto viktigere å avgrense diagnosen riktig» (2).

Lederartikkelen får Lien og Klæbo Reitan til å mene at jeg har lite respekt for mennesker med funksjonsnedsettelser og at jeg bidrar til stigma og driver «unødvendig polarisering» (1). Når retorikken straks blir så hard fra sentrale psykiatere, kan man forstå hvorfor andre kolleger kvier seg for å ytre seg i saken og mener at debatten blir forsøkt stilnet (3).

Det er ikke tvil om at debatten er viktig. Bruken av ADHD-medisiner i Norge har økt med 220% siden 2015 (4). Også Helsedirektoratet er bekymret, ser med uro på at så mange barn og unge får diagnosen og at bruken av medisiner fortsetter å øke, og påpeker at den store og økende andelen med ADHD i barne- og ungdomspsykiatrien kan ramme andre pasientgrupper som ikke får nødvendig spesialisert helsehjelp (5). Debatten om denne utviklingen må fagmiljøene ta, ikke med anklager om respektløshet, polarisering og stigmatisering, men med åpen og nysgjerrig faglig samtale om hva utviklingen kan bety og representere.

Litteratur:
1. Lien L, Klæbo Reitan S. Unødvendig polarisering i ADHD-debatten. Tidsskr Nor Legeforen 2026; 146. doi: 10.4045/tidsskr.26.0314.
2. Brean A. Den siste friske. Tidsskr Nor Legeforen 2026; 146. doi: 10.4045/tidsskr.26.0258.
3. Lunde E, Thesen T, Broch K. Skremmende forsøk på å stilne kolleger og ADHD-debatten. Aftenposten 5.12.2025. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/d45XPA/skremmende-forsoek-… 20.5.2026.
4. NTB. Eksplosiv økning i bruk av ADHD-medisin. Dagens Medisin 11.3.2026. https://www.dagensmedisin.no/adhd-folkehelseinstituttet-legemidler/eksp… Lest 20.5.2026.
5. Helsedirektoratet. Ny rapport: Helsedirektoratet skal revidere ADHD‑retningslinjen. Helsedirektoratet 23.3.2026. https://www.helsedirektoratet.no/nyheter/ny-rapport-helsedirektoratet-s… Lest 20.5.2026.

22.05.2026:

Lien og Reitan viser til en artikkel som de påstår viser at det ikke er noen overdiagnostisering av ADHD (1). Artikkelen drøfter registerdata i Storbritannia fram til 2018 og kan vanskelig sies å være relevant for dagens situasjon i Norge.

Tall fra FHI viser klare tegn til overbehandling. Blant annet brukte nær 5 % av unge kvinner ADHD-medisiner i 2025 og omkring 10 % av gutter født sent på året kan forvente å få en ADHD-diagnose med dagens praksis (2). Dette er langt over forventet forekomst, og økningen år for år er fortsatt betydelig i de fleste grupper.

I møte med en slik utvikling er det risikabelt å tviholde på posisjonen om at ADHD alltid er en arvelig nevroutviklingsforstyrrelse. Det vitenskapelige grunnlaget for en slik påstand har aldri vært godt. Det er små nevrobiologiske funn på gruppenivå, stor heterogenitet og betydelig overlapp mellom ADHD og kontrollgrupper. Nyere genstudier viser at arveligheten er mindre og mer uspesifikk enn tidligere antatt.

Vi risikerer at diagnosen skygger for viktige årsaksforhold hos den enkelte og i samfunnsutviklingen. Forhold som mindre lek og fysisk aktivitet, mindre søvn, et mer industrialisert kosthold, skjermavhengighet, vold, overgrep og mobbing og et mer stillesittende og kognitivt krevende arbeidsliv kan gi eller forsterke vansker som passer med diagnosebeskrivelsen. Ulike drivere for økt diagnostisering møter lite motstand i uskarpe og skjønnsmessige vurderte diagnosekriterier.

Nylige avsløringer av faglig uforsvarlig utredning hos enkelte private aktører, en kapasitetsmessig presset offentlig helsetjeneste og liberale stemmer som tar til orde for mer «fast track»-utredning, gjør at tilliten til at vi får vurdert dette grundig kan svekkes.

Lien og Reitan viser til observasjonsstudier der pasienter med pågående medisinering har noe bedre utfall på enkelte parametere. Slike studier kan ikke bekrefte årsakssammenheng. De svenske registerstudiene viser at gruppen som ikke bruker medikasjon er sykere og har flere risikofaktorer enn medikamentgruppen allerede før oppstart. Pasienter som utvikler alvorlig sykdom, tilbakefall til rus eller annen ustabilitet under behandling, får oftere medikamentene sine seponert. Dermed vil behandlingsnytten i den stående medikamentgruppen feilaktig overvurderes (3). Kontrollerte prospektive studier viser fravær av vesentlig effekt i det lange løp (4). Det er ikke vist i gode studier at medikamentbruk i barndommen forebygger senere rusmiddelbruk.

Å vise til at «alle medikamenter har bivirkninger» og sammenligne med bruk av briller eller høreapparat, er lite tillitvekkende. Sentralstimulerende medikamenter har en rekke mulige bivirkninger på kort og lang sikt, inkludert økt risiko for høyt blodtrykk og blodkarsykdom hos voksne og redusert høydevekst hos barn.

WHO har gjentatte ganger, senest høsten 2025, avslått å inkludere metylfenidat i listen over essensielle legemidler til barn og unge, nettopp fordi de ikke finner evidensgrunnlaget for at slik behandling er trygg og nyttig, godt nok (5).

Dette burde mane til en mer nøktern formidling fra Lien og Reitan. Det er positivt at Helsedirektoratet har varslet at nasjonale faglige retningslinjer på området skal oppdateres.

Litteratur:
1. Cortese S, Daley D, Hollis C et al. ADHD (over) diagnosis: fiction, fashion and failure. Br J Psychiatry. 2026. doi: 10.1192/bjp.2026.10546.
2. Folkehelseinstituttet. Senere skolestart reduserer risikoen for ADHD og gir bedre skoleresultater. https://www.fhi.no/nyheter/2025/senere-skolestart-reduserer-risikoen-for-adhd-og-gir-bedre-skoleresultater/ Lest 21.5.2026.
3. Velken T. Er det grunnlag for påstanden om at ADHD-medisiner beskytter mot tidlig død? Dagens Medisin 26.7.2024. https://www.dagensmedisin.no/er-det-grunnlag-for-pastanden-om-at-adhd-medisiner-beskytter-mot-tidlig-dod/644953 Lest 21.5.2026.
4. Molina BS, Hinshaw SP, Swanson JM et al. The MTA at 8 years: prospective follow-up of children treated for combined-type ADHD in a multisite study. J Am Acad Child Adolesc Psychiatry 2009;48(5):484-500. doi: 10.1097/CHI.0b013e31819c23d0
5. Storebø OJ, Edemann-Callesen H, Ribeiro JP et at. Methylphenidate denied access to WHO’s list of essential medicines for the third time. BMJ Evid Based Med. 2026. https://doi.org/10.1136/bmjebm-2025-114219

Skriv Kommentar

Publisert: 12. mai 2026

Tidsskr Nor Legeforen 12. mai 2026 Vol. 146.

doi:

10.4045/tidsskr.26.0314

Publisert: 12. mai 2026

Tidsskr Nor Legeforen 2026 Vol. 146.

doi: 10.4045/tidsskr.26.0314

PDF

Skriv ut

Kommenter artikkel

Unødvendig polarisering i ADHD-debatten

Etablert diagnose

Manglende respekt

Må se på helheten

Debatten om ADHD er viktig

Klare tegn til overbehandling av ADHD i Norge

Anbefalte artikler