Biomarkører for Alzheimers sykdom – et fremskritt for hvem?

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    En enkel blodprøve kan nå påvise fosforylert tau-protein 217 (p-tau217) – et biologisk tegn på Alzheimers sykdom, som kan være til stede mange år før de første symptomene viser seg. Dette er utvilsomt et gjennombrudd. Men entusiasme og individuell nytte er ikke det samme.

    For kognitivt friske personer uten symptomer på Alzheimers sykdom er nytten av å påvise biologiske tegn på sykdommen trolig begrenset. Det finnes i dag ingen kurativ behandling, og det er usikkert hvem som faktisk vil utvikle demens (1, 2). For mange vil slik informasjon derfor først og fremst innebære en psykisk belastning. Generalsekretæren i Nasjonalforeningen for folkehelsen var nylig ute og advarte mot blodprøver som kartlegger fremtidig risiko for Alzheimers sykdom hos personer uten symptomer (3).

    Et spørsmål om timing

    Et spørsmål om timing

    Mild kognitiv svikt og demenssykdommer øker fra 70 års alder (4). Fra de første merkbare symptomene til pasienten oppsøker spesialistutredning går det gjerne flere år (5). I Norsk register for personer som utredes for kognitive symptomer i spesialisthelsetjenesten (NorKog) sin årsrapport for 2024 var gjennomsnittsalderen ved spesialistutredning for kognitive symptomer 74,4 år (6). Dette reflekterer nasjonal faglig retningslinje om at basal demensutredning gjennomføres i primærhelsetjenesten, mens spesialisthelsetjenesten vurderer pasienter der «basal utredning enten ikke har vært tilstrekkelig for å stille diagnose, symptomene er vanskelige å bedømme eller atypiske, eller når det klinisk sett er mistanke om at personens symptomer kan bero på en sjelden demenssykdom» (7).

    I en norsk befolkningsstudie (HUNT-studien), nylig publisert i Nature, målte forskergruppen p-tau217-nivå i over 11 000 blodprøver som en surrogat markør for Alzheimers nevropatologiske forandringer. De fant at forekomsten var < 8 % hos 58–69-åringer og 65 % hos dem over 90 år (1). Helsedirektoratet har fra tidligere anbefalt å unngå prediktiv gentesting for demens så lenge effektiv behandling mangler (7). Vi mener at det samme prinsippet bør gjelde for blodbaserte biomarkører (tabell 1) (3, 8, 9). Fra erfaringer med kreftscreening er det godt dokumentert at diagnostikk uten klart behandlingsgrunnlag er uheldig og kan medføre angst og redusert livskvalitet (10, 11).

    Tabell 1

    Mulig individuell nytte av blodbasert testing for biomarkøren p-tau217 ved ulike stadium for Alzheimers sykdom (3, 8, 9).

    Stadium

    Klinisk tilstand

    Typisk alder

    Individuell nytte av p-tau217-testing

    Preklinisk fase

    Biomarkørpositiv, ingen symptomer

    < 70 år

    Trolig svært begrenset nytte når det ikke foreligger tilgjengelig kurativ behandling og forutsigbarheten for sykdom er lav

    Prodromal fase

    Biomarkørpositiv og mild kognitiv svikt

    Ca. 70–74 år

    Stigende nytte på grunn av muligheter for sykdomsmodifiserende behandling med lecanemab eller donanemab, men behandlingseffekten er klinisk moderat, og legemidlene er forbundet med risiko

    Alzheimers sykdom

    Biomarkørpositiv og demens

    > 75 år

    Trolig nyttig ved at diagnosen avklares, noe som åpner for planlegging og individuelle tiltak

    Fra erfaringer med kreftscreening er det godt dokumentert at diagnostikk uten klart behandlingsgrunnlag er uheldig og kan medføre angst og redusert livskvalitet

    Legemidlene lecanemab og donanemab er utviklet for mild kognitiv svikt og tidlig Alzheimers sykdom der PET-skanning eller spinalpunksjon har bekreftet amyloidpatologi (2), men effekten er klinisk moderat og forbundet med risiko (9). For kognitivt friske uten objektive symptomer finnes ingen dokumentert behandlingseffekt. Legemidlene representerer likevel et viktig fremskritt som de første sykdomsmodifiserende behandlingsmulighetene for Alzheimers sykdom.

    Nyttig fremskritt

    Nyttig fremskritt

    Per i dag er blodbaserte biomarkører primært nyttige for å rekruttere riktige deltakere til kliniske studier, å skille mellom ulike demenstilstander i spesialistutredningen av symptomatiske pasienter og å legge et grunnlag for fremtidig prioritering når mer effektive behandlinger foreligger. Dette er ikke trivielle bidrag. I mellomtiden bør blodbaserte biomarkører brukes med stor varsomhet – særlig i primærhelsetjenesten og som del av «generell helsesjekk» hos personer uten objektiv mistanke om kognitiv svikt og demenssykdom.

    Som for mye annen diagnostikk er det ikke bare et spørsmål om hva vi kan måle – men også om når det er riktig å måle

    Som for mye annen diagnostikk er det ikke bare et spørsmål om hva vi kan måle – men også om når det er riktig å måle. Inntil mer effektiv behandling for Alzheimers sykdom foreligger, bør vi være presise i kommunikasjonen om fordeler og ulemper ved blodbaserte biomarkører. Det støtter forskningen, og det respekterer dem som den diagnostiske informasjonen gjelder.

    Kommentarer  ( 0 )
    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel

    Anbefalte artikler