Ikke bare fallesyke
De eldste skriftlige kildene vi har om sykdommer stammer fra de babylonske steintavlene kalt Sakikku (alle sykdommer). Tavlene ble skrevet i perioden 1067–46 fvt. (1) . Epilepsi blir her kalt miqtu , og det er forbausende gode beskrivelser av forskjellige anfallstyper. Bak hvert anfall var det en egen demon (2) .
Gamle sykdomsbetegnelser er interessante fordi de sier noe om hvordan man så på sykdommen på den den tiden ordene var i bruk
Ordet epilepsi er antatt å stamme fra det greske ordet epilambanein , som betyr å bli grepet. Den syke var blitt beleiret av en ond ånd. En alternativ forklaring er at ordet er satt sammen av epi (på eller over) og lesis (lesjon), dvs. en lesjon i øvre del av kroppen (hodet) (3) . Epilepsibegrepet ble angivelig introdusert av den persiske legen og filosofen Avicenna (980–1037) (2) .
Til tross for at ikke alle epileptiske anfall er ledsaget av fall, er epilepsi i mange land blitt kjent under navnet fallesyken, morbus caducus . Å falle til jorden var en følge av synd, det var et fall i retning helvete. I Norge har begreper som fallsot, slau eller fangkrampe vært i bruk. Ordet fang kom av at man trodde personen var blitt fanget av noe overnaturlig, og krampene var et forsøk på å komme seg løs fra favntaket (3) .
Études cliniques sur l'hystéro-épilepsie ou grande hystérie (1881), av Paul Richer (1849–1933). Illustrasjonsfoto: Wellcome Collection, CC BY 4.0
Lenge trodde man at epilepsirammede var blitt besatt av selve djevelen, derav betegnelsen morbus demonicus . I andre kulturer mente man sykdommen heller var guddommelig eller hellig, ettersom anfallene var å anse som Guds straff for egne eller forfedrenes synder, og her ble sykdommen kalt morbus deificus eller morbus sacer (2) . I det romerske senatet måtte komitémøtene avbrytes hver gang noen fikk et epileptisk anfall. Romerne kalte derfor sykdommen for morbus comitialis (2) .
I det romerske senatet måtte komitémøtene avbrytes hver gang noen fikk et epileptisk anfall. Romerne kalte derfor sykdommen for morbus comitialis
I mange hundreår så man på personer med epilepsi med avsky, de var enten demoniserte eller urene. Derfor burde man spytte om man ble vitne til et epileptisk anfall, derav begrepet morbus insputatus . Hvis ikke, risikerte man selv å få sykdommen, enten via en ond ånd eller gjennom smitte. I 1916 hevdet Reed å ha funnet en mikroorganisme i blodet og i tykktarmen til personer med epilepsi, men ikke hos friske. Han kalte den Bacillus epilepticus (4) . Funnet har aldri senere blitt reprodusert (5) .
At månen påvirket anfallstendensen, var lenge en vedtatt sannhet. Epilepsi ble derfor kalt morbus lunaticus , og de affiserte var særlig anfallsutsatte ved fullmåne. Sammenhengen mellom anfall og månefaser ble imidlertid avvist en gang for alle etter en studie av Moreau i 1854 (6) .
Koblingen mellom epilepsi og overnaturlige krefter fant sitt kristne motstykke i assosiasjonen med visse helgener, slik som St. Lupi, St. Johannes og St. Valentin. Disse helgenene var antatt både å kunne forårsake og kurere epilepsi, og sykdommen ble for eksempel kalt morbus Sancti Valentini (3) .