PSA som screening
Helsedirektoratet har utarbeidet noen prinsipper for hva en god screeningtest er (2). Man bør kun screene for sykdommer som utgjør et viktig helseproblem, og som har et kjent forløp med en gjenkjennbar asymptomatisk fase som kan fanges opp med en relativt enkel test. Testen man bruker til screening bør være sikker og presis, og metoden skal være akseptabel for gruppen man tester. Det må også være tydelig hvilke testresultater som skal anses som positive, og hvordan pasientene med positiv test skal følges opp. Behandlingen må ha dokumentert effekt og gi bedre resultat ved tidlig oppstart. Effekten av screeningen skal være å redusere sykdomsspesifikk mortalitet eller sykelighet, og helsegevinsten må være større enn ulempene.
Prostatakreft er den vanligste kreftformen hos menn og står for omtrent 16 % av kreftrelaterte dødsfall blant menn i Norge (3). Det er estimert at omtrent hver åttende mann i Norge vil få diagnosen prostatakreft innen fylte 75 år (3). Derfor ville det vært særdeles nyttig å utvikle screeningverktøy som kan redusere morbiditet og sykdomsspesifikk mortalitet.
PSA-verdien er ofte økt ved prostatakreft, også i en tidlig asymptomatisk fase av sykdommen, og det er nettopp det som er bakgrunnen for PSA-screening (1). Samtidig er tolkning av PSA vanskelig, ettersom en normal PSA-verdi kan ses ved prostatakreft, mens en forhøyet PSA-verdi også kan ses ved andre tilstander enn kreft, som benign prostatahyperplasi (BPH), infeksjoner og betennelse i prostata. Det finnes heller ikke en spesifisert grenseverdi for når man skal henvise en asymptomatisk pasient videre på grunnlag av en PSA-test. Dette gjør det vanskelig å bedømme hvor høy PSA-verdien bør være for at pasienten skal henvises videre til MR eller biopsi.
I en studie ble det vist at menn som ble screenet med én enkelt PSA-test, hadde høyere forekomst av prostatakreft sammenliknet med en kontrollgruppe som ikke ble screenet (4). Samtidig så man at en overvekt av krefttilfellene som ble fanget opp i screeninggruppen, var tumorer med lavt malignitetspotensial, vurdert ved histopatologisk undersøkelse, det vil si Gleason-skår ≤ 6. Etter ti års oppfølging var det heller ingen forskjell i total dødelighet blant mennene som ble screenet, sammenliknet med kontrollgruppen. Det var derfor ikke tydelige holdepunkter for at enkeltstående PSA-tester reduserer den generelle mortaliteten i screeninggruppen. Tvert imot økte antallet prostatakreftdiagnoser, og dermed også antallet pasienter som må følges opp og eventuelt behandles.
Samtidig viste en studie fra 2019 at PSA-screening kan redusere sykdomsspesifikk mortalitet ved langvarig oppfølgning (5). Ulempen er at det er estimert at 570 menn må screenes og 18 menn må få diagnosen prostatakreft for å forhindre ett sykdomsassosiert dødsfall over en 16-års periode med gjentatte PSA-tester. Dermed må veldig mange screenes for at det skal være fordelaktig for noen få. Andre studier viser imidlertid ingen forskjell i total mortalitet og at dødeligheten av andre årsaker faktisk øker blant menn som har fått diagnosen prostatakreft i screeninggruppen (6). Dette kan skyldes at man ved screening oppdager mange lavgradige svulster med lav risiko for dødelig utgang, uansett hvordan det følges opp (7).