Å definere rehabiliteringstjenestene er startpunktet
På bakgrunn av disse utfordringene, ulike tradisjoner i ulike fagmiljøer og sett i lys av fraværet av nasjonale retningslinjer for store deler av rehabiliteringsaktivitetene, er det fare for at man samler data som man ikke vet hva representerer. Det vil si at man «sammenligner epler med pærer». Det er behov for konkrete definisjoner som fagmiljøene er enige om. Internasjonale anbefalinger nevner derfor at en nasjonal konsensus om hvilke rehabiliteringstjenester som tilbys, er en forutsetning for kvalitetsarbeid (5, 8). Systematiske prosesser for å oppnå slike definisjoner til bruk i kvalitetsarbeid er beskrevet i litteraturen (9).
En nasjonal konsensus om hvilke rehabiliteringstjenester som tilbys, er en forutsetning for kvalitetsarbeid
Utfordringene som manglende definisjoner fører til, kan illustreres med to eksempler. Det første gjelder ordningen Velg behandlingssted, der pasienter også for rehabilitering kan velge hvor de ønsker behandling (10). I oversikten finner man mange oppføringer av ulike rehabiliteringstilbud, eksempelvis rehabilitering ved revmatologiske sykdommer eller ved multippel sklerose. Imidlertid finnes det ingen definisjonskatalog om hvilke kriterier som må være oppfylt for at et tilbud blir oppført på listen, og det er ingen beskrivelse av de ulike typene rehabilitering. Siden det heller ikke finnes nasjonale retningslinjer som setter krav til de ulike tilbudene, er det umulig for pasientene å vite detaljer om tilbudene, f.eks. hvilke faggrupper som er involvert eller hvor mange timer trening som tilbys. Ikke engang hva som er formålet med den enkelte institusjonens tilbud, får man informasjon om. Så forskjellige tilbud som gruppebasert mestringsopphold og individuell trening av hverdagsaktiviteter kan havne i samme kategori.
Et annet eksempel er de såkalte ytelsesområdene som er kategorier brukt av de regionale helseforetakene for å kategorisere tjenestene som kjøpes fra private og ideelle rehabiliteringsinstitusjoner (for å se alle kategoriene, se f.eks. på Sunnaas' side om rehabiliteringstilbud (11)). Heller ikke her finnes det definisjoner. Én av kategoriene er «pasienter med komplekst sykdomsbilde med behov for sømløs rehabilitering etter sykehusbehandling». Det er positivt at man med denne kategorien sikrer at det også gis tilbud til pasienter som ikke faller under noen av de andre kategoriene (nevrologiske sykdommer, ortopediske sykdommer osv.), men som likevel har et rehabiliteringsbehov. Men det er en utfordring at det ikke finnes definerte kriterier. Det er stor fare for at rehabiliteringsinstitusjoner har ulike fortolkninger av kategorien. Én institusjon kan registrere et rehabiliteringsopphold i denne kategorien, mens en annen institusjon kan registrere samme type rehabiliteringsopphold i en helt annen kategori. Følgelig blir det vanskelig å gjennomføre solide analyser av rehabiliteringsaktiviteten basert på ytelsesområdene.
Heller ikke for kommunebasert rehabilitering finnes det etablerte definisjoner og kriterier som grunnlag for registrering av aktivitet. Med bakgrunn i det store antallet kommuner er det antakelig enda større variasjon her enn i spesialisthelsetjenesten.