Usikkerheten under overflaten
Medisinfaget har sterke røtter i en naturvitenskapelig tradisjon, der positivistiske idealer om at det er mulig å avdekke hva som er sant eller usant, rett eller galt, dominerer. Som student innlemmes man i denne tankegangen gjennom flervalgseksamener med enten rette eller gale svar, der studenten må håpe på at kunnskapshull ikke avsløres. Studier viser at studenter er uforberedt på at legeyrket i stor utstrekning også innebærer sannsynlighetvurderinger og kontekstuelle avveininger (12).
Noen former for usikkerhet er mer akseptert enn andre. For eksempel er det generelt godtatt å ikke vite svaret på spørsmål der svaret ikke finnes, eller når det gjelder etiske dilemmaer. Men om kunnskapen finnes, og man som lege ikke vet om den, er situasjonen en annen. Hvis kolleger og pasienter forventer at du kan noe du ikke kan, vil det å ikke kunne innebære risikoen for å tape tillit.
Man kan anta at jo mindre personlig trygg en person føler seg, desto større kan distansen bli mellom hvordan man opptrer og hvordan man opplever seg selv
Hvordan usikkerhet kommer til uttrykk avhenger av hvem vi interagerer med, hvilke forventninger vi oppfatter at andre har til oss og hvordan vi ønsker å fremstå. I noen situasjoner kjennes det trygt å innrømme egen tilkortkommenhet, mens andre ganger har vi behov for å fremstå som selvsikre og trygge. I møte med pasienter og kolleger ligger det ofte en forventning om at leger viser selvsikkerhet og autoritet. Dette skaper et behov for å opprettholde en profesjonell og kompetent fasade, til tross for usikkerhet knyttet til diagnoser eller behandlingsvalg. Siden usikkerhet oppleves som en uønsket tilstand, vil det å uttrykke usikkerhet også kunne påvirke både egne og andres oppfatninger av en selv. Dette beskrives i sosiologen Erving Goffmans (1922–82) teatermetafor, som handler om hvordan mennesker presenterer seg selv i ulike sosiale situasjoner, «på ulike scener» (13). Tonefall, kroppsspråk og andre former for ikke-verbal kommunikasjon tilpasses for å forsterke eller svekke det inntrykket man ønsker å gi. I slik selvrepresentasjon er språk og kommunikasjon sentralt. Et eksempel er at oppførselen kan preges av om man snakker med en pasient, en sykepleier, legekolleger eller avdelingssjefen. Man kan anta at jo mindre personlig trygg en person føler seg, desto større kan distansen bli mellom hvordan man opptrer og hvordan man opplever seg selv. Hvis en lege frykter å bli avslørt for manglende kompetanse, eller har erfaring med å ha blitt eksponert negativt på grunn av en feilvurdering, kan dette lede til skam og fortvilelse (14). Usikkerheten kan ha ulikt opphav og utløses ofte av en sammensetning av mekanismer, heller enn av enkeltstående hendelser. Det kan derfor være vanskelig å analysere hva som egentlig skjer når man opplever usikkerhet.