Skikjøring på godt og vondt
Ole lyser av letthet når han ønsker meg velkommen til gards. Jeg har kjørt på GPS, men har likevel lurt på om det var rett å kjøre nesten helt opp til bommen på den uasfalterte fjellovergangen mellom Vågå og Lesja. Nå sover ungene. Vi spiser lapper fra Ottamartnan og snakker om ulykken som skjedde for 10 år siden.
– Det var bra jeg ikke fikk den nedslående beskjeden fra kirurgen som hadde avstivet fem av ryggvirvlene mine. Et slikt slag i magen ville i så fall ha kommet rett før jeg for første gang på 14 dager kjente frisk luft i nesa. Jeg var i ferd med å bli overflyttet fra Ullevål sykehus til Sunnaas. Den friske lufta ble for mye for meg. Da rant tårene, forteller Ole.
Han ser ut over fjellene fra stuevinduene og sier at han er superfornøyd med å bo der det er mest sollys i hele området.
PRØVE OG FEILE: – Som barn må man gjennom litt knall og fall, smerter og kanskje også fryse litt, sier Ole. Foto: Tori Flaatten Halvorsen
– Hva skjedde egentlig 1. april 2015?
– Brutter'n, fatter'n og jeg sto på telemarkski på Kvitfjell. Jeg prøvde et nytt hopp. Farten på hoppkanten var større enn jeg forutså og høyden ble altfor stor. Smertene i ryggen hogg til idet jeg landet på bena. Bena var med ett lamme og uten følelse. Jeg skjønte det var «noe nevrologi», men smertene overdøvet all vurderingsevne. Smertene ble enda verre da jeg ble spent fast på en båre og kjørt med ambulanse ned de humpete veiene.
Jeg var i ferd med å bli overflyttet fra Ullevål sykehus til Sunnaas. Den friske lufta ble for mye for meg. Da rant tårene
I etterkant har Ole kommet fram til at han i landingsøyeblikket må ha bøyd ryggen på en helt spesiell måte. All energien traff så konsentrert på L2-virvelen at den – og bare den – ble delvis knust. Ødem og knust benvev gjorde at ryggmargen ble presset sammen. En ekte cauda equina-skade, vurderte nevrokirurgen.
– Under valgfriperioden på andreåret i Tromsø kombinerte jeg skikjøring i de østerrikske alper med hospitering på sykehus der de behandlet skiskader. Bare noen uker etterpå ble jeg selv skadet. Det er nesten som man kan tro på skjebnen.
– Har du tidligere brukket armer eller ben?
– Aldri. Jeg liker fart og å prøve ut nye ting, men har aldri blitt trigget av å ta spesielt stor risiko. Telemarkskjøring forbinder man ikke med store skader, forteller han, som i masteroppgaven valgte å fokusere på ryggmargsskader.