Oppdatert anfallsklassifikasjon for epilepsi

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Den nylig oppdaterte klassifikasjonen av epileptiske anfall gir et felles språk for klinisk praksis.

    Epilepsi rammer rundt 40 000 personer i Norge. Allmennleger, akuttmottak, barneavdelinger, nevrologiske avdelinger, habiliteringstjenester og psykiatrien møter jevnlig pasienter med epilepsi. En felles begrepsforståelse er avgjørende for god kommunikasjon mellom ulike fagfelt. Korrekt klassifikasjon av anfall er avgjørende for riktig utredning og behandling, og har betydning for pasientens prognose.

    I 2025 publiserte International League Against Epilepsy (ILAE) en revidert klassifikasjon av anfall (1), basert på kliniske erfaringer med 2017-klassifikasjonene (2, 3), omtalt i Tidsskriftet av Henning og Nakken (4). Den norske grenen av ILAE, Norsk Epilepsiselskap, har oversatt og tilpasset anfallsklassifikasjonen til norsk for å styrke samarbeid og samhandling på tvers av nivåer i helsetjenesten. Hovedendringene er en kronologisk beskrivelse av anfallsutformingen, presisering av bevissthetsvurderingen og et skille mellom observerbare og ikke-observerbare symptomer. Dette kan anvendes av alle klinikere og har direkte betydning for henvisninger, journalføring, utrednings- og behandlingsvalg samt forskning.

    Den nye klassifikasjonen opererer nå med fire hovedkategorier: fokale anfall, generaliserte anfall, ukjent om fokale eller generaliserte anfall, og uklassifiserte anfall. Innenfor disse kategoriene vektlegges tre elementer: grad av bevissthetspåvirkning, semiologiske deskriptorer og observerbare symptomer.

    Bevissthet

    Bevissthet

    Generaliserte anfall er per definisjon alltid med påvirkning av bevisstheten. Fokale anfall kan derimot ha enten bevart eller redusert bevissthet. Bevissthet beskrives nå ut fra to observasjoner: respons under anfallet, basert på sykehistorie, komparentopplysninger og/eller testing med enkle verbale og motoriske kommandoer samt erindring av anfallet, vurdert ut fra pasientens evne til å gjenkalle hendelsen i etterkant.

    Slik bevissthetsvurdering kan også gjøres hos pasientgrupper som har vansker med å uttrykke sin erindring, som små barn eller personer med alvorlig utviklingshemning, der vurdering av respons må vektlegges.

    Semiologiske deskriptorer

    Semiologiske deskriptorer

    Semiologiske deskriptorer er standardiserte kliniske betegnelser på hvordan et anfall arter seg: motorisk, sensorisk, kognitivt, språklig, autonomt eller emosjonelt. Noen av disse kan være observerbare av personer rundt, mens andre kan bare oppleves av pasienten selv eller oppdages ved testing under anfall. Det er svært nyttig at alt helsepersonell grundig og fortløpende dokumenterer anfallets utforming i journalen gjennom pasientens reise i helsevesenet, slik at den senere systematiske anfallsanalysen og klassifikasjonen blir presis.

    Observerbare symptomer

    Observerbare symptomer

    Mens man i den tidligere klassifikasjonen skilte mellom motoriske og ikke-motoriske anfall, skiller man i den reviderte klassifikasjonen mellom anfall med og uten observerbare symptomer (2–4). Observerbare symptomer er kliniske uttrykk som andre kan se eller høre, som ikke krever pasientens egen rapportering for å oppdages. I tillegg til bevissthetspåvirkning kan disse være motoriske (f.eks. kloniske rykninger), autonome (rødme, svetting), språklige (afasi) og affektive (latter, gråt). Disse kan enkelt beskrives av helsepersonell, pårørende eller andre som bevitner et anfall. Observerbare symptomer kommer i tillegg til ikke-observerbare symptomer, som er pasientens egen opplevelse av symptomer under anfallet, som syns-, hørsels-, sensibilitets- og kognitive endringer og utfall.

    To nivåer

    To nivåer

    Anfallsklassifikasjonen beskrives nå i to nivåer. Basal anfallsklassifikasjon angir hovedkategori av anfallstype, med vurdering av bevissthet og om det foreligger observerbare symptomer. Utvidet anfallsklassifikasjon spesifiserer semiologiske deskriptorer med type symptom, lokalisasjon og lateralitet. Man har gått bort fra begrepet anfallsstart til fordel for en kronologisk beskrivelse av semiologi. Dette gir bedre innsikt i spredningsmønstre og nettverksdynamikk. Nivådelingen skal sikre at klassifiseringen anvendes i forskjellige kliniske settinger med forskjellig kompetanse og behov for presisjon.

    Generaliserte anfall

    Generaliserte anfall

    Generaliserte anfall beskrives nå etter anfallstype. De varierer fra generaliserte tonisk-kloniske anfall til absenser, myoklonier og epileptiske spasmer. Absensanfall kan ledsages av distinkte, motoriske kjennetegn, som automatismer eller øyeblunking, og noen undertyper – som myoklone absenser – defineres av disse. Derfor har man i revisjonen gått bort fra å klassifisere absensanfall som ikke-motoriske generaliserte anfall.

    Klassifisering er et dynamisk arbeid

    Klassifisering er et dynamisk arbeid

    Et førstegangs bilateralt tonisk-klonisk anfall vil innledningsvis kanskje kun kunne klassifiseres som bilateralt tonisk-klonisk anfall, ukjent om fokalt eller generalisert. Informasjon som avdekkes gjennom senere detaljert anamneseopptak, komparentopplysninger, EEG og MR, kan gjøre det mulig å klassifisere anfallet som fokalt til bilateralt tonisk-klonisk anfall eller som generalisert tonisk-klonisk anfall.

    I akuttmottak og prehospitalt gjør observerbare symptomer det enklere å strukturere vitnebeskrivelser. Man skiller mellom hva som ble observert (cyanose, blikkdeviasjon, automatismer, pulsendringer) og symptomer som bare pasienten selv kan rapportere. Vurdering av bevissthet, gjennom respons under anfall og erindring etterpå, bør inngå i standardanamnese. I klinisk hverdag gir et tydeligere og mer differensiert språk bedre støtte for syndromklassifisering, innsikt i spredningsmønstre og differensialdiagnostikk mot synkope, funksjonelle anfall og bevegelsesforstyrrelser. Spesielt for studenter og leger i spesialisering gir anfallsbeskrivelse i to nivåer en ryddig progresjon fra hva til hvordan i forståelsen av et epileptisk anfall.

    For spesialiserte epilepsiteam gjør kronologisk semiologi samarbeidet mellom nevrolog, nevrofysiolog, nevroradiolog og nevropsykolog mer treffsikkert. I registre gir færre og tydeligere anfallstyper bedre datakvalitet, økt sammenlignbarhet og høyere nytteverdi i forskning.

    Implementering gjenstår

    Implementering gjenstår

    Et sentralt grep i oppdateringen er økt språklig presisjon. ILAEs figurer er allerede oversatt til flere språk (5), og figur 1 og 2 viser den norske versjonen. Med presis terminologi – praktisk definisjon av bevissthet gjennom respons og erindring, tydelig skille mellom observerbare og ikke-observerbare symptomer og kronologisk angivelse av semiologi – får vi presis dokumentasjon gjennom hele helsetjenesten og sikrer bedre beslutningsstøtte. Neste steg er implementering i klinisk hverdag gjennom journalmaler, undervisning og lokale rutiner, slik at den nye anfallsklassifikasjonen faktisk kommer pasientene til gode.

    Kommentarer  ( 0 )
    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel

    Anbefalte artikler