Artikkel
Siri gikk bort 1. november, 85 år gammel. Hun jobbet som overlege ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) ved Sykehuset i Vestfold fra 1997 og var med på å etablere deres poliklinikk i Larvik i 2001. Etter at hun gikk av med pensjon, fikk vi gleden av henne som veileder i en liten stillingsprosent frem til 2012. Siri har jobbet både i voksenpsykiatrien og barne- og ungdomspsykiatrien. Spesialfeltet var familieterapi. Før hun kom til BUPA i Vestfold hadde hun jobbet ved Modum Bad, Dikemark sykehus og Drammen sykehus.
I 2012 var Siri den første som ble tildelt Legeforeningens hederspris i barne- og ungdomspsykiatri. Prisen blir utdelt til «en som har utmerket seg spesielt i faget». I beskrivelsen av Siri stod det: «Prisen deles ut til en som ikke er som andre. Hun består av en miks av meget solid faglig tyngde, rikelig med menneskekunnskap, en stor porsjon romslighet, og er uredd for å jobbe utradisjonelt når det er behov for det. Hun har jobbet med de mest vanskeligstilte og de som faller utenfor, og hun har alltid med seg familiefokuset. Hun er beskjeden og uhøytidelig – og har massevis av humor og selvironi. Hun har verdens største hjerte og har vært fosterhjem for både ungdommer og hunder. Hun har tatt vare på de gamle i slekta si – og har alltid tatt godt vare på oss kollegaer. Hun er ikke Mormor til bare 8 unger, men en hel hærskare av pasienter, kollegaer og sine egne private bekjentskaper.»
Siri sitt mantra var at grunnlaget for all behandling er relasjonen til pasienten og en terapeutisk holdning preget av respekt for pasienten og lidelsen. Dette lærte hun tidlig av sin veileder på Modum Bad i starten av sin karriere. Siri har skrevet om dette i boka Ved St. Olavs kilde: Modum bads nervesanatorium 25 år (1982) i kapittelet om familieterapi som hun var forfatter av. Som behandler og veileder var Siri hjertevarm, klok og morsom, og talte alltid barnets eller ungdommens stemme. Mot slutten av sin karriere uttrykte hun bekymring for tendensen til å overdiagnostisere i barne- og ungdomspsykiatrien – at jakten på å finne «riktig» diagnose kunne ta bort fokus fra gode tilhelingsprosesser som hun alltid tenkte handlet om trygge og gode relasjoner og rammer.
Selv om helsa etter hvert skrantet som følge av alder og sykdom, hadde Siri med seg det kloke hodet som alltid så andres perspektiv – helt til det siste. Vi som var så heldige å få jobbe med Siri og ha henne som veileder og venn, sitter igjen med dyp takknemlighet. Siri har satt store fotavtrykk etter seg i BUPA, mye større enn hun selv var klar over.