Tilfeldigvis fastlege
Det var aldri noe «jeg visste det siden jeg var tre år»-vei inn i medisinen for Myklestul. Han begynte med psykologi og religionsvitenskap. Det virket som et godt sted å starte, for å kanskje kunne forstå hvorfor folk gjør rare valg. Men etter siste eksamen på psykologistudiet sto han i sommersol utenfor Nidarøhallen og kjente på tomhet. Det ble et vendepunkt.
– Jeg hadde en trygg sommerjobb, gode karakterer og alt lå til rette. Men jeg merket bare: dette er ikke nok. Jeg måtte gjøre noe annet. Så jeg søkte medisinstudier i Ungarn.
Han så for seg ett år. Det ble seks. I Debrecen ble han en del av et lite, norsk miljø. Ungarsk kultur, forteller han, er stolt og lukket. Som nordmann i en overgangsfase ble han aldri helt integrert. Likevel beskriver han årene som formative.
– Du får med deg et annet verdensbilde, du lærer språk, du lærer systemer. Og det forsterket ønsket mitt om å jobbe med mennesker i Norge
– Jeg skulle egentlig bli nevrolog. Det var i hvert fall planen. Men så fikk jeg et vikariat som fastlege. Det skulle bare vare et halvt år, og jeg tenkte: dette må jeg bare overleve. Men så ble jeg hektet...
– Det å jobbe som fastlege gir en frihet og en nærhet til folk som jeg ble veldig betatt av. Det faglige spennet er stort. Variasjonen passer meg godt. Å møte folk over tid har en verdi som ikke kan måles i enkelthendelser, forteller Myklestul som beskriver den delen av jobben som «den lavmælte hverdagsgleden».