28.02.2000:
Det er med en følelse av oppgitthet jeg har fulgt med i utdanningsfondenes skjebne. At det gikk som det gikk, var ingen overraskelse, og det er ingen grunn til å dvele ved det. Konsekvensene derimot gir rom for ettertanke. Jeg tilhører en generasjon middelaldrende sykehusleger som selv betalte alle kurs som var nødvendige for å få sin spesialitet. Riktignok kunne utgiftene mot kvittering, og ofte etter lang diskusjon med skattemyndighetene om nødvendigheten av kurset, trekkets fra i selvangivelsen. Kongresser måtte vi betale selv. Da ordningen med Fond III kom, syntes jeg det var fantastisk og...