Leve på kort og lang sikt

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Medikalisering hjelper på kort sikt. Det kan være klokere om leger vier sin kapasitet til å hjelpe på lang sikt.

    En lege sjekker pulsen på en pasient. Akvarell av Zhou Pei Qun, ca. 1890. Wellcome Collection, i offentlig eie.
    En lege sjekker pulsen på en pasient. Akvarell av Zhou Pei Qun, ca. 1890. Wellcome Collection, i offentlig eie.

    Da den moderne samfunnsutviklingen satte fart med damplokomotivets inntog på tidlig 1800-tall, var noen leger bekymret for hvordan det å reise med damplokomotivets høye hastighet ville kunne skade menneskets kropp og sinn (1). Siden den gang har tempoet til både kollektivtransport og samfunnsvilkår ytterligere akselerert. Modernitetens krav om optimalisering av tid og ressurser mangler historisk sidestykke (2). Menneskets kropp og sinn er påvirket av dagens krav, og medikaliseringspraksisen kan sees som en måte å håndtere dette på (3–5). Hvilke andre muligheter enn medikalisering har leger for å behandle modernitetens bivirkninger?

    Krav om vekst

    Krav om vekst

    Et samfunn regnes som moderne hvis det bare holder seg stabilt så lenge det følger vilkåret om vekst (2, 6). Det innebærer at man alltid får igjen litt mer energi (f.eks. i form av penger) enn den energien man legger inn i noe (f.eks. i form av ressurser). Ifølge termodynamikkens første lov er dette umulig («energi kan ikke oppstå eller forsvinne, men bare gå over fra en form til en annen») (7), men moderniteten bruker tryllestaven teknologi og innovasjon: å gjøre noe fortere og bedre med like mye eller mindre investert ressurs (8). Vekstideologien er forførende og fungerer godt for økonomien, men den er uløselig knyttet til konsepter som ressursutnyttelse, standardisering, effektivisering og optimalisering, som brer seg ut over alle livsområder og -faser (2). Bivirkningen er at verdens omdreining og livets rytmer ubønnhørlig akselererer år for år for å ikke tape i kampen om vekst.

    Skrives inn i kroppene

    Skrives inn i kroppene

    I dag har innovasjon og teknologi muliggjort kontinuerlig produksjon av alle typer tjenester døgnet rundt og året gjennom, helst på en optimal, standardisert og ressursbesparende måte (8). Dette stiller store krav til mennesket, som er et kreativt pattedyr styrt av cirkadiske rytmer og med behov for en veksling mellom aktivitet, hvile, arbeid og lek (9). Menneskekroppen har heller ikke kommet upåvirket fra modernitetens vilkår. Tempoet og optimaliseringen har bokstavelig talt krøpet inn under huden på oss. Vi sover mindre (10), snakker fortere (11), puster raskere enn nødvendig (12, 13), konsentrerer oss kortere (14) og har større kalorioverskudd (15). Dette gir en slitasje på kropp og sinn som kan beskrives via konseptet allostatisk belastning (16). Allostase defineres som fysiologiske tilpasninger for å opprettholde stabilitet under vekslende krav, mens allostatisk belastning bygges opp når kravene til tilpasning blir for store eller langvarige. Ved allostatisk overbelastning kan tilpasningene manifestere seg i form av symptomer eller sykdommer (3).

    Tempoet og optimaliseringen har bokstavelig talt krøpet inn under huden på oss. Vi sover mindre, snakker fortere, puster raskere enn nødvendig, konsentrerer oss kortere og har større kalorioverskudd

    En del mennesker håndterer modernitetens påvirkninger helt fint, mens for andre skaper de problemer. I et medisinsk diagnostisk perspektiv kan vi se problemene gjenspeilet i alle lidelser der allostatisk overbelastning spiller en vesentlig rolle, som psykiske lidelser, kreft, smertetilstander, rusmiddelbruk, medisinsk uforklarlige tilstander (MUPS), utbrenthet og autoimmune sykdommer (3, 17). Disse tilstandene står for hoveddelen av sykefravær og uføretrygd i Norge (18). I tillegg strever en betydelig andel med opplevelsen av å ikke «få til de normale samfunnskravene» og søker til diagnoser eller medikamenter for å bufre der de opplever å komme til kort (4, 19).

    Medikalisering hjelper på kort sikt

    Medikalisering hjelper på kort sikt

    Mye av dagens legegjerning går med til å hjelpe mennesker med symptomer og plager som kan spores tilbake til modernitetens krav (20). I beste hensikt om å hjelpe dem som strever med å holde tritt, sprer medikaliseringen seg ut over stadig flere livsområder (21). For eksempel er det blitt en lavere grense for grad av symptomer før vi gir sentralstimulerende legemidler for ADHD (22). Det å holde oppe produksjonsevnen i arbeidslivet brukes som begrunnelse for å forskrive hormonsubstitusjonsbehandling til stadig flere menopausale kvinner (23), og vi forordner antihistaminer (24), kortisonprepater (25) og sederende antipsykotiske legemidler (26) for å holde overaktiverte immun- og nervesystem i sjakk.

    På kort sikt reduserer medikaliseringen det pågående ubehaget og hjelper menneskene å leve og fungere i sine moderne liv. Når leger møter individuelle pasienter med sin lidelse, vil vi som regel forsøke å hjelpe med alle midler vi har til rådighet, også ved å sette diagnoser eller gi medikamenter på tynt grunnlag om det er eneste mulighet (27). Selv om det kan kjennes ut som dårlig legekunst, velger vi å gjøre det vi kan for å optimalisere sjansene til den enkelte for å henge med i samfunnets tannhjul (28). Imidlertid kan vi lure på om selv om leger kan symptombehandle modernitetens bivirkninger, er det der vi bør legge ned innsatsen?

    Selv om det kan kjennes ut som dårlig legekunst, velger vi å gjøre det vi kan for å optimalisere sjansene til den enkelte for å henge med i samfunnets tannhjul

    Det er nemlig tvilsomt om medikaliseringen hjelper menneskene med å leve og fungere godt på lang sikt. Faktisk har forventet levealder sunket siden 1990-tallet i USA (29). Telomerene brukes opp med hurtigere tempo selv i det landet der medikaliseringen er aller mest utbredt (5, 30). Medikaliseringen ser heller ikke ut til å bidra til opplevelsen av å leve godt (31). Det kan dermed se ut som at medikaliseringspraksisen gjør lite med den allostatiske belastningen kroppene lever med, men hovedsakelig bidrar til å maskere modernitetens bivirkninger på et kollektivt nivå.

    Tråkke på bremsene

    Tråkke på bremsene

    Kanskje ville det heller vært nyttigere å låne tankegods fra østlig medisin for å håndtere modernitetens bivirkninger. I tidligere tiders Kina fikk legene betalt for å holde pasientene friske (32). De baserte medisinske tiltak på prinsippet om Chi (Qi, livsenergi som er konstant) og tok på alvor naturloven om at «energi kan ikke oppstå eller forsvinne, bare gå over fra en form til en annen». De så på livsprosessene som sykliske og at ulikt energisk tempo (yin og yang) varierte gjennom døgnet, gjennom året og gjennom livsfasene. Legens oppgave var å hjelpe pasientene til å leve samstemt med denne rytmen, få Chi til å flyte og intervenere om pasienten kom ut av balanse. Sykdom oppstod nemlig om ubalansen fikk vedvare (33).

    I våre dager kunne dette paradigmet hjulpet legene å tråkke på bremsene for medikalisering og heller holde oppe de biologiske rytmers imperativ om at «alle kan ikke gjøre alt alltid» (9). Kroppen og sinnet har faser som muliggjør og begrenser. Optimalisering av livet, forsering av biologiske prosesser og høy produksjon til enhver tid er et moderne bedrag. Vi trives dårligere når vi er kneblet av tidspress og standardiseringer, og det kreative spillerommet krymper inn (34–36). Å gå på akkord med rytmer, faser og cirkadiske behov forstyrrer menneskets balanse og fører til et vedvarende underskudd i kroppens energibudsjett (37). På sikt skaper dette allostatisk overbelastning som kan manifestere seg i form av sykdommer, tilstander eller opplevelser av å ikke få til livet (38).

    Optimalisering av livet, forsering av biologiske prosesser og høy produksjon til enhver tid er et moderne bedrag. Vi trives dårligere når vi er kneblet av tidspress og standardiseringer

    Leve på lang sikt

    Leve på lang sikt

    Rent konkret kan det å støtte mennesket i å leve med et langsiktig perspektiv bety å vente med skolestart til barnet er modent for det, å verdsette at mennesker i ulike livsfaser har lavere produksjonsevne og å holde menneskekroppens hviletid hellig ved å ikke planlegge for noe særlig «omsetning av varer og tjenester» i nattetimene. Sett med brillene fra østlig medisin er dette samfunnsvilkår leger i høyeste grad bør involvere seg i, gitt sin ekspertkunnskap om kroppen og sinnets fysiologi (32) .

    Et politisk og medisinsk perspektivskifte fra å medikalisere modernitetens bivirkninger til å forebygge sykdommer og tilstander knyttet til tempo og optimalisering, kan være et bidrag til å hjelpe mennesket å leve godt på lang sikt (39). Å jobbe med «real fix» fremfor «quick fix» ville kanskje vært mer tilfredsstillende også for legene (35). Med vår medisinske kunnskap kan vi støtte opp om de lange livsprosjektene på kreative måter (36). Sett i lys av kostnadene knyttet til modernitetens bivirkninger (40), kunne den langsiktige tilnærmingen nok vært klokere både for menneskekroppen og for økonomien.

    Kommentarer  ( 0 )
    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel

    Anbefalte artikler