Kronikk

Fastlegepraksis for medisinstudentene må reddes!

Utdanning
    Knut Eirik Eliassen, Gunnar Tschudi Bondevik, Thomas Mildestvedt, Steinar Hunskår
    Se alle artikler
    Knut Eirik R. Eliassen

    knut.eliassen@uib.no

    Knut Eirik R. Eliassen er spesialist i allmennmedisin, førsteamanuensis i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen og tidligere fastlege. Han er daglig leder i FRONESIS-prosjektet.

    Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir følgende interessekonflikter: Han er underviser/praksiskoordinator for medisinstudenter i kommunene og emneansvarlig for PRAM620-praksisveilederutdanningen ved Universitetet i Bergen.

    Se alle artikler
    Gunnar Tschudi Bondevik

    Gunnar Tschudi Bondevik er spesialist i allmennmedisin, professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen og tidligere fastlege. Han er utdanningsleder ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin og medarbeider i FRONESIS-prosjektet.

    Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir følgende interessekonflikter: Han underviser på medisinstudiet ved Universitetet i Bergen og er involvert i praksis i kommunene for medisinstudentene.

    Se alle artikler
    Thomas Mildestvedt

    Thomas Mildestvedt er spesialist i allmennmedisin, professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen og fastlege i Bergen. Han er undervisningsleder ved Fagområde for allmennmedisin.

    Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.

    Se alle artikler
    Steinar Hunskår

    Steinar Hunskår er spesialist i allmennmedisin, professor emeritus i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen og tidligere fastlege. Han er prosjektleder i FRONESIS-prosjektet.

    Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Det er nok fastleger i landet til å dekke behovet for praksisveiledere, men rammene gjør det utfordrende å prioritere medisinstudenter fremfor leger i spesialisering.

    I tråd med Grimstadutvalgets konklusjon i 2019 om at Norge må utdanne flere leger selv, nærmer antallet studieplasser i medisin seg 1 000 per år (1). Alle de fire legeutdanningene i Norge tilbyr nå desentralisert utdanning, og det er forskriftsfestet at studentpraksis i primærhelsetjenesten bør være ti uker (2). Skal kabalen gå opp, må nye praksisveiledere rekrutteres, og de eksisterende må beholdes. I tillegg må alle veiledere sikres god veilederkompetanse.

    Skal kabalen gå opp, må nye praksisveiledere rekrutteres, og de eksisterende må beholdes

    Medisinstudenter i allmennpraksis møter ikke et strukturert undervisningsopplegg. De møter den daglige virkeligheten, med uforutsigbare problemstillinger, skiftende arbeidsoppgaver og kontinuerlige vurderinger under tidspress. Her lærer de ikke bare hva allmennleger gjør, men hvordan det kliniske arbeidet foregår. Det innebærer å orientere seg i nye situasjoner, ta ansvar, håndtere usikkerhet og utvikle profesjonell kommunikasjon med pasienter og kolleger. Slike erfaringer krever møte med ekte pasienter under veiledning, noe som også bidrar til refleksjon over ulike sider av legerollen (3).

    Praksis i primærhelsetjenesten skiller seg fra sykehuspraksis. I primærhelsetjenesten er det en annen og uselektert pasientpopulasjon, andre arbeidsverktøy og bedre mulighet til å følge pasienter over tid. Både forutsetningene for én-til-én-veiledning med en erfaren veileder og kontinuiteten i veilederrelasjonen er bedre.

    FRONESIS-prosjektet i vest

    FRONESIS-prosjektet i vest

    I 2022–26 gjennomførte Universitetet i Bergen i samarbeid med Kunnskapskommunen Helse Omsorg Vest prosjektet FRONESIS – Flere praksisplasser og bedre veiledning for medisinstudenter på fastlegekontorene. Prosjektnavnet er hentet fra det greske ordet for «praktisk klokskap» (4).

    Det overordnede målet for prosjektet har vært å styrke rekruttering og utdanning av leger til kommunene, i tråd med samhandlingsreformen og regjeringens handlingsplan for allmennlegetjenesten (5, 6). Arbeidet har hatt fire hovedspor: kartlegging, intervensjon, veilederutdanning og spredning av resultater.

    I kartleggingsdelen undersøkte vi fastlegenes motivasjon for og kapasitet til å være praksisveiledere. Kartleggingen viste blant annet at 70 % av fastlegene som ikke er veiledere, aldri er blitt spurt, og at halvparten er interesserte i å bli veiledere. Flertallet av dem som allerede er veiledere, kan dessuten ta imot flere studenter enn de gjør i dag (7, 8).

    Intervensjonsdelen i prosjektet bestod av besøk til legekontor for å identifisere muligheter og hindringer for flere praksisplasser. I prosjektet kunne det gis økonomisk tilskudd etter behov til tilrettelegging av kontoret. Med tilrettelegging for studentpraksis hadde omtrent halvdelen av legekontorene vi besøkte mulighet til å ta imot flere studenter. I snitt fikk legekontorene støtte på ca. 25 000 kroner per nye praksisplass.

    For å styrke veiledningskompetansen ble det i FRONESIS-prosjektet utviklet en praksisveilederutdanning på masternivå (9). Utdanningen (PRAM620) tilfredsstiller kravet fra Universitets- og høgskolerådet om 10 studiepoeng og gir kun fire dagers fravær fra egen praksis. PRAM620 tilbys årlig ved Universitetet i Bergen i samarbeid med universitetene i Tromsø, Trondheim og Oslo (10).

    De neste årene vil 'de fire K'ene' – kroner, kapasitet, kvalitet og kommunenes rolle – representere hovedutfordringene for det videre arbeidet med studentpraksis i kommunehelsetjenesten

    De neste årene vil «de fire K'ene» – kroner, kapasitet, kvalitet og kommunenes rolle – representere hovedutfordringene for det videre arbeidet med studentpraksis i kommunehelsetjenesten. Her må erfaringene fra FORENSIS-prosjektet nyttiggjøres.

    Kroner

    Kroner

    En særlig utfordring er at kravene til praksis ligger i utdanningen og dermed under Kunnskapsdepartementet, mens gjennomføringen av praksis er tillagt helsetjenesten og Helse- og omsorgsdepartementet.

    Kommunene har ingen plikt til å tilrettelegge for praksis for studenter. Det har derimot foretakene, og det gjør at all sykehuspraksis er «gratis» for universitetene. Studentpraksis i primærhelsetjenesten finansieres ved at universitetene betaler fastleger som tar imot medisinstudenter i egen praksis. Inntrykket er at fastleger ikke har som mål å tjene penger på være veiledere for studenter, men det er ønskelig å ikke tape økonomisk på det. Rundt 80 % av fastlegene er selvstendig næringsdrivende, og i finansieringsmodellene til praksisveilederne har det ikke vært lagt opp til noen form for økonomisk kontorstøtte, kun honorar for veiledning (11).

    I kjølvannet av fastlegekrisen er de økonomiske vilkårene for legene betydelig forbedret, inkludert for veiledning av ALIS- og LIS1-leger. Det er positivt for rekruttering til allmennmedisin, men det utkonkurrerer samtidig medisinstudentene i «kampen» om veilederne. De medisinske dekanene peker på at rammebevilgningene til grunnutdanningen gjør det vanskelig økonomisk å prioritere praksis i kommunene foran andre deler av utdanningen.

    Man kan argumentere for at verdien av å være veileder for studenter i praksis ikke bare skal måles i kroner. Mange veiledere opplever det som meningsfylt å ha studenter på kontoret, og flere forteller at veilederrollen også gjør dem til bedre leger. Det ville gi en betydelig merverdi om veiledning av studenter fikk større uttelling for fastlegenes egne videre- og etterutdanning. Hvis veiledning og utvikling av egen veilederkompetanse erstattet andre oppgaver, og ikke kom på toppen av alt annet, hadde man ikke trengt å løse dette kun med økonomiske insentiver (12).

    Kapasitet

    Kapasitet

    Når det legges opp til rundt 1 000 studieplasser årlig, og studentene vanligvis er fordelt på fire praksisperioder hvert år, trengs det i prinsippet 250 fastleger som praksisveiledere dersom hver tar imot fire studenter i året. Dersom hver fastlege tar én student, trenger vi 1 000 fastleger. Dette utgjør fortsatt under en femtedel av landets 5 500 fastleger (13). Det er derfor tilstrekkelig kapasitet der ute, forutsatt at motivasjonen og interessen er stor nok og det finnes ledige kontorer med utstyr til studentene. Det siste er stadig vanskeligere å oppdrive, og det er per i dag ingen økonomiske insentiver for å utvide et legekontor med et eget studentkontor.

    En annen vesentlig utfordring er at det i stor grad er de samme fastlegene som forventes å veilede både LIS1-leger, ALIS-leger og medisinstudenter. Det er kun ALIS-veiledning som krever at veilederen er spesialist i allmennmedisin. Én måte å øke kapasiteten på kan derfor være å i større grad bruke de fastlegene som ennå ikke er ferdige spesialister til å veilede medisinstudentene.

    En annen vesentlig utfordring er at det i stor grad er de samme fastlegene som forventes å veilede både LIS1-leger, ALIS-leger og medisinstudenter

    Med utvidelse av praksis til flere deler av primærhelsetjenesten trengs det også flere veiledere på sykehjem, helsestasjoner og andre kommunale tjenester. Selv om praksis krever at det er en lege som veileder medisinstudentene, kan andre yrkesgrupper tenkes å være supervisører ved kortere praksisperioder, for eksempel på helsestasjoner eller sykehjem.

    Kvalitet

    Kvalitet

    Det medisinskfaglige nivået som kreves for å fungere som lege i en kommune er tilstrekkelig for å være veileder for medisinstudenter. For å sikre at også veiledningskompetansen er av god kvalitet, vil vi som minimum anbefale et todagers emnekurs i individuell veiledning. Som del av PRAM620-utdanningen for praksisveiledere kan man enten delta kun på et todagers kurs alene eller følge hele utdanningsløpet over ett år (14). I tillegg tilbyr ALIS-kontorene veilederkurs. Siden innføringen av kompetansebasert spesialistutdanning i 2019 har nye spesialister i allmennmedisin i økende grad fått kjennskap til individuell veiledning gjennom egen spesialistutdanning.

    Kommunenes rolle

    Kommunenes rolle

    Kommunene har tilretteleggingsansvar, men ikke gjennomføringsansvar, for utdanning. For praksis på fastlegekontor, legevakt, sykehjem, helsestasjon og andre kommunale arenaer må universitetene inngå praksisavtaler med både fastlegene og kommunene. Kommunene er praksisarena for en rekke ulike helsefagstudenter, noe som øker konkurransen om plasser og veiledning.

    Både KS og Allmennlegeforeningen er klare på at det ikke er ønskelig å pålegge kommunene flere krav, særlig ikke lovpålagte krav uten medfølgende finansiering. Mange kommuner har likevel sett verdien av å gi gode praksisopplevelser for å gjøre rekruttering til kommunehelsetjenesten lettere.

    Mange kommuner har sett verdien av å gi gode praksisopplevelser for å gjøre rekruttering til kommunehelsetjenesten lettere

    Kommunene har minst styring over næringsdrivende fastleger, og næringsdrift er mest utbredt i byer og bynære områder der det er flest potensielle praksisplasser. Det finnes likevel kommuner med både næringsdrivende og fastlønte fastleger som har inkludert veiledning i fastlegeavtalen som erstatter annet allmennmedisinsk arbeid.

    Behovet vil øke

    Behovet vil øke

    Behovet for praksisplasser for medisinstudenter i primærhelsetjenesten vil øke fremover, og alle aktører ønsker i utgangspunktet å legge til rette for dette. Det er universitetene som er ansvarlige for utdanningene, men de er samtidig helt avhengige av kommunene og de enkelte legene for å kunne tilby praksis av god kvalitet. Et stort flertall fastleger som ikke er veiledere i dag, er aldri blitt spurt, og mange ønsker å bidra. Dette er en uutnyttet ressurs som raskt kan mobiliseres, men som krever at finansieringen bedres. Dagens ordninger gjør studentpraksis lite konkurransedyktig opp mot LIS- og ALIS-veiledning.

    Ikke alle fastleger og kommunale leger trenger å være veiledere, men for dem som ønsker å utvikle veilederkompetanse og ta imot studenter i praksis, må det bli lett å velge dette som en integrert del i arbeidshverdagen og med uttelling for egen videre- og etterutdanning samt avkorting av andre oppgaver.

    Skal Norge lykkes med å utdanne flere leger og samtidig sikre kvaliteten i utdanningen, må primærhelsetjenesten i langt større grad anerkjennes som en likeverdig og nødvendig utdanningsarena. Våre fremtidige leger trenger å møte kompetente veiledere som har avsatt tid og arealer til å gi studentene god praksis på fastlegekontorene. Da kreves det en tydelig ansvarsavklaring mellom departementene, kommunene og universitetene om hvordan dette skal finansieres.

    Konklusjon

    Konklusjon

    Forskning viser at studenter med gode veiledere og gode opplevelser i praksis utvikler troen på egne ferdigheter og tolererer kompleksitet og usikkerhet bedre (15). I tillegg påvirker praksisopplevelsene karrierevalg (16). Vi trenger flere leger som forstår primærhelsetjenesten og som ønsker å jobbe utenfor sykehus. De fleste kommuner ønsker å bidra, men roller og ansvar er uklare – særlig når praksis skal skje på tvers av fastlegekontor, legevakt og institusjoner.

    Vi mener at finansieringen av praksisplasser må følge studentene og at en særskilt bevilgning utenom den generelle finansieringen, til både universiteter og kommuner, er nødvendig

    Vi mener derfor at finansieringen av praksisplasser må følge studentene og at en særskilt bevilgning utenom den generelle finansieringen, til både universiteter og kommuner, er nødvendig. Denne må dekke både konkurransedyktig veiledningshonorar og kontorutgifter. En slik ordning vil gjøre veiledning av medisinstudenter attraktivt for fastlegene, bidra til avklaring av roller og ansvar og begrense antall kabaler som nå ikke går opp.

    Besøk gjerne www.studentipraksis.no – de fire universitetene sin felles rekrutteringsside for fastleger som kan tenke seg å bli praksisveiledere.

    Kommentarer  ( 0 )
    Dette kommentarfeltet modereres, men kommentarer blir ikke redaksjonelt behandlet ut over å sikre at de følger retningslinjer for vårt kommentarfelt.
    Skriv Kommentar
    Publisert: 11. mai 2026
    Utgave 6,  12. mai 2026
    Tidsskr Nor Legeforen 11. mai 2026 Vol. 146.
    doi:
    10.4045/tidsskr.26.0198
    Opphavsrett: ©️️ Tidsskriftet 2026
    PlumX
    Publisert: 11. mai 2026
    Utgave 6, 12. mai 2026
    Tidsskr Nor Legeforen 2026 Vol. 146.
    doi: 10.4045/tidsskr.26.0198
    Opphavsrett:
    ©️️ Tidsskriftet 2026
    Plum Print visual indicator of research metrics PlumX Metrics
    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel

    Anbefalte artikler

    Nyeste ledige stillinger fra legejobber.no

    Se alle stillinger

    Motta vårt nyhetsbrev! Hold deg oppdatert om ny forskning og medisinske nyheter.

    Meld deg på