Samfunnsvern
Norsk psykiatri har siden 1848 hatt som oppgave å gi omsorg, ofte resten av livet, til «sinnssyke» pasienter med alvorlig voldsadferd (2). For å kunne tvangsinnlegges i psykiatrien må pasienten, fra 1961, alltid være «alvorlig sinnslidende» og i dag enten oppfylle «behandlingskriteriet» eller «farlighetskriteriet», eller begge deler. Fra 2017 måtte pasienten også mangle «samtykkekompetanse» med mindre pasienten var ansett som farlig (3). Forfatterne fremstiller det som noe nytt at dømte pasienter med høy voldsrisiko blir langvarig innlagt i psykiatriske sykehus. Men slik har det «alltid» vært, det er bare det av sykehuskapasiteten er dramatisk redusert.
De siste 30 årene har det vært en planlagt nedbygging av døgnkapasiteten i norsk psykiatri, fra 2,5 senger per 1 000 innbyggere i 1990 til 0,75 senger i 2022 (statistikkbanken SSB). 50 % av innlagte pasienter er skrevet ut innen seks døgn, 95 % innen halvannen måned (4). Da er det lite rom for solide voldsrisikovurderinger og omfattende voldshåndteringsplaner selv om de innlagte pasientene er både psykotiske og utagerende.
50 % av innlagte pasienter er skrevet ut innen seks døgn, 95 % innen halvannen måned. Da er det lite rom for solide voldsrisikovurderinger og omfattende voldshåndteringsplaner
Forfatterne påpeker at Riksadvokaten i brev fra 2007 understreker at dom til tvungent psykisk helsevern primært er for å verne samfunnet, ikke å sørge for at domfelte får behandling. Det er opplagt. En strafferettslig særreaksjon er kun aktuell ved voldsrisiko, behandlingen hjemles sivilrettslig. Alle som er funnet utilregnelig på grunn av psykosesykdommer, ville ha oppfylt kravene til sivil behandling på handlingstidspunktet, men de færreste har fått det. De blir ikke prioritert hvis de ikke har dom.
Det er sterkt kritikkverdig at så mange av pasientene med dom til tvungent psykisk helsevern ikke fikk forsvarlig helsehjelp tidligere i sykdomsforløpet. Enkelte dømte mener de har fått «gullbilletten» med en slik dom. For første gang får de sammenhengende behandling og hjelp til å mestre livet, selv om det er dyrt for helseforetaket. De dømte får også sin behandling etter sivil lovgivning, bortsett fra at domstolen eller statsadvokaten må samtykke til opphør av reaksjonen og visse endringer i omsorgen.