Eg støttar intensjonen i Blix sin kommentar til retningslinjer, - slike har i lang tid vore problematisk rigide og smalt fokuserte. Behovet for fleire yrkesgrupper og andre inn i slikt arbeid vil avhenge av fagfelt og bruksområde, og slik vere relativt.
Men eg vil peike på eit anna vesentlig aspekt: Dagens utforming av retningslinjer er ein betydelig drivar av overbehandling og - diagnostikk. Dei har hovedfokus på inklusjon, og lite på seleksjon, og det utfordrar både kvalitet og relevans. Dei fleste pasientar er ikkje A4, der er stort spekter i alder, allmenntilstand og morbiditet, mange følgast i fleire diagnoseløp. Dermed ser eg stort behov for at føringar i langt større grad gir rom for fleksibel vurdering, slik at behandling og oppfølging blir reelt persontilpassa. Klinisk behandlar må ha tydelig mandat til å la pasientens behov modifisere bruken av retningslinjene.
Mange (og fleire) pasientar blir følgde som del av klinisk forsking, som ofte forventar stram algoritme. Også forskingsprotokollar bør ivareta pasienthensyn, det blir feil om forskingshensyn skal overprøve pasientens behov.
For å møte slike utfordingar bør utvikling og revisjon av retningslinjer ivaretas ikkje bare av faglig spisskompetanse, som ofte har basis i sentralinstitusjonar og forskingsbakgrunn. Også faglig bredde er viktig, dei som skal bruke retningslinjene bør bli hørt. Dette er også viktig for reell implementering av retningslinjene, som bør vere praktisk gjennomførbare.
For legeprofesjonen fins ei lavthengande frukt for slik brei representasjon: Legeforeningens 46 fagmedisinske foreningar består av demokratisk valgte medlemmer fra det meste av landet, som kjenner lokale driftsrammer og populasjon. Breddekompetanse bør kunne supplere spisskompetansen.
Eit praktisk eksempel på slik brei representasjon er nettopp Norsk gynekologisk forening sine retningslinjer, som blir utvikla i eiga fagmedisinsk forening, og regelmessig oppdatert av det fagmiljøet som følger fronten i utviklinga. Når Blix peiker på behov for endå breiare representasjon ved fleire faggrupper inn, så viser nok det at også dei savnar at retningslinjene ivaretar deiras behov til å forankre behandling.
Oppgraderte retningslinjer
Eg støttar intensjonen i Blix sin kommentar til retningslinjer, - slike har i lang tid vore problematisk rigide og smalt fokuserte.
Behovet for fleire yrkesgrupper og andre inn i slikt arbeid vil avhenge av fagfelt og bruksområde, og slik vere relativt.
Men eg vil peike på eit anna vesentlig aspekt: Dagens utforming av retningslinjer er ein betydelig drivar av overbehandling og - diagnostikk. Dei har hovedfokus på inklusjon, og lite på seleksjon, og det utfordrar både kvalitet og relevans. Dei fleste pasientar er ikkje A4, der er stort spekter i alder, allmenntilstand og morbiditet, mange følgast i fleire diagnoseløp. Dermed ser eg stort behov for at føringar i langt større grad gir rom for fleksibel vurdering, slik at behandling og oppfølging blir reelt persontilpassa. Klinisk behandlar må ha tydelig mandat til å la pasientens behov modifisere bruken av retningslinjene.
Mange (og fleire) pasientar blir følgde som del av klinisk forsking, som ofte forventar stram algoritme. Også forskingsprotokollar bør ivareta pasienthensyn, det blir feil om forskingshensyn skal overprøve pasientens behov.
For å møte slike utfordingar bør utvikling og revisjon av retningslinjer ivaretas ikkje bare av faglig spisskompetanse, som ofte har basis i sentralinstitusjonar og forskingsbakgrunn. Også faglig bredde er viktig, dei som skal bruke retningslinjene bør bli hørt. Dette er også viktig for reell implementering av retningslinjene, som bør vere praktisk gjennomførbare.
For legeprofesjonen fins ei lavthengande frukt for slik brei representasjon: Legeforeningens 46 fagmedisinske foreningar består av demokratisk valgte medlemmer fra det meste av landet, som kjenner lokale driftsrammer og populasjon. Breddekompetanse bør kunne supplere spisskompetansen.
Eit praktisk eksempel på slik brei representasjon er nettopp Norsk gynekologisk forening sine retningslinjer, som blir utvikla i eiga fagmedisinsk forening, og regelmessig oppdatert av det fagmiljøet som følger fronten i utviklinga. Når Blix peiker på behov for endå breiare representasjon ved fleire faggrupper inn, så viser nok det at også dei savnar at retningslinjene ivaretar deiras behov til å forankre behandling.