Da danske leger forhandlet bort plikten til å redde liv

Fortielsen

Historien om de tyske krigsflyktningene var lenge lite kjent og lite omtalt i Danmark. Den herskende konsensus var at danskene hadde behandlet de tyske flyktningene på en etter samtidens forhold human og ordentlig måte (3). Først i 1981 kom Arne Gammelgaards bok der tidligere tyske flyktninger fortalte om livet i flyktningleirene (8). Historikeren Henrik Havreheds avhandling De tyske flygtninge i Danmark 1945–1949 fra 1987 er det første danske faghistoriske bidraget (2). I begge publikasjonene beskrives forhandlingene om bistand til flyktningene og legeforeningens rolle. Dødeligheten blant flyktningene refereres, men uten analyse eller diskusjon (2, 8). Havrehed oppsummerer sin avhandling ved å sitere et utsagn om «at man vel ikke i historien finder et land, der har givet en tidligere fjendes pårørende en bedre behandling end den, danskerne gav de tyske flygtninge» (2).

Først da Kirsten Lylloff i 1999 publiserte artikkelen Kan lægeløftet gradbøjes? ble det satt fokus på dødeligheten blant flyktningbarna (3). Dette utløste en debatt om flyktningene virkelig ble behandlet på en human måte og om de legeetiske aspektene ved avgjørelsen om å nekte en gruppe mennesker medisinsk hjelp. Daværende formann i den danske legeforeningen Torben Pedersen fastslo at mange liv kunne vært reddet hvis flyktningbarna hadde fått normal legebehandling, og at legeforeningens handlinger i 1945 definitivt ikke var noe å være stolt over (9).

Også på tysk side var det i mange år liten oppmerksomhet rundt det som skjedde (5). I en bok fra 2005 beskrives ankomsten til Danmark, livet i flyktningleirene og repatrieringen, men uten analyse og diskusjon (10). To tyske faghistorikere har vært kritiske (11, 12). Elisa Mariélle Herzigs viktigste ankepunkt er at den danske forvaltningen nektet å sørge for nødvendig hjelp da skipene med flyktninger kom (12). Videre førte unødvendig streng innesperring og overvåkning til at flyktningene oppfattet seg som straffanger, og boforholdene i leirene var unødvendig primitive. Michael Schultheiss argumenterer i artikkelen Ob man an die kleinen Kinder gedacht hat…? (Tenkte man på de små barna…?, redaksjonens oversettelse) for at alle i Danmark, så vel dansker som tyskere, kjente til flyktningenes elendige tilstand (11). Motstandsbevegelsen bærer gjennom sin holdningskampanje et betydelig ansvar for at flyktningene ikke ble behandlet på en humanitær måte, mener han. I tillegg politiserte Den danske legeforening flyktningene ved å bruke dem som forhandlingskort. Departementssjefene forsto at det ikke ville være støtte i befolkningen for en humanitær linje, og tok med på kjøpet at avgjørelsen om ikke å gi bistand ville medføre mange dødsfall. Schultheiss understreker imidlertid at det i første rekke var tyske myndigheter som sviktet. Eksempelvis ble ikke tysk terror redusert på et tidspunkt da tyskerne var avhengig av dansk velvilje, heller tvert imot. Uenighet mellom den tyske militære ledelsen og den tyske sivile ledelsen på slutten av krigen bidro også til manglende tysk innsats (1, 11).