Er det mulig å nyse seg frisk av epilepsi?

Lange tradisjoner

Vi kan smile overbærende av Laycocks teorier om årsaken til epileptiske anfall, og hvordan nysingen skulle kunne avhjelpe anfallstendensen. Men tanken om nysing som behandling mot epilepsi var faktisk langt fra ny. Allerede på 300-tallet anbefalte Diocles å provosere frem nysing rett før sengetid hos personer med epilepsi – i tillegg til inntak av eddik og malurt (4). I 1685 fikk Charles II (1661–1700), konge av Spania, følgende behandling mot epilepsi (ramme 1):

Tanken om at epileptiske anfall skyldes redusert blodforsyning til hjernen var heller ikke ny. Når man i mange år, ja faktisk helt inn på 1900-tallet, anså onani som en av de viktigste årsakene til epilepsi, skyldtes dette en forestilling om at genitalia under masturbering «stjal» blod fra hjernen og gjorde denne hypoksisk. I ekstreme tilfeller ble det utført klitoridektomi hos kvinner og kastrasjon hos menn (6).

Vi har hatt epilepsipasienter som forteller at de kan stoppe begynnende anfall ved å klype seg hardt i armen eller presse en negl mot filtrum

Teorien om at man gjennom nysing skulle kunne stoppe eller forebygge epileptiske anfall er ikke så tullete som den umiddelbart høres ut som – forutsatt at nysingen faktisk irriterer grener av trigeminusnerven. Lang klinisk erfaring tilsier at stimulering av perifere nerver kan ha en anfallsstoppende effekt. Vi har hatt epilepsipasienter som forteller at de kan stoppe begynnende anfall ved å klype seg hardt i armen eller presse en negl mot filtrum. Ved å gjøre dette sender de afferente impulser sentralt, og dette ser i noen tilfeller ut til å kunne «avlede» den epileptiske prosessen.

Hos pasienter med legemiddelresistent epilepsi som ikke egner seg for epilepsikirurgi, tilbyr vi i dag en behandlingsform som bygger på akkurat de samme prinsippene, nemlig intermitterende elektrisk stimulering av vagusnerven. Hvordan slik stimulering av perifere nerver forebygger og stopper anfallsaktiviteten, er fortsatt ikke fullt ut forstått (7).

Å fremkalle nysing for å avhjelpe anfallstendensen hos personer med epilepsi har altså lange tradisjoner. Selv om metoden kan sies å ha et visst teoretisk fundament, er den i dag hovedsakelig av historisk interesse.