Artikkel
Tiden er inne for andre løsninger enn personlig oppmøte ved årsmøter i Legeforeningens underforeninger.
Illustrasjonsfoto: iStock
I sommer har jeg vært innom en for meg ny og litt merkelig refleksjon. Tankene har vandret rundt demokratiet vårt, som vi alle er stolte av og glade for å kunne være en del av. Litt enkelt forklart er demokrati et folkestyre der alle, hele folket, har innflytelse over viktige beslutninger ved at de selv er med på å fatte beslutningene eller velger personer som representerer dem i beslutningsprosessen. Dette høres greit ut, men under vårens årsmøte i Eldre legers forening (ELF) gjorde jeg meg andre erfaringer.
Flertall for navnebytte
Flertall for navnebytte
Det valgte styret har i et par år vurdert om det kan være riktig å skifte navn fra Eldre legers forening til Seniorlegeforeningen . For å engasjere og forankre navnevalget hos flest mulig av medlemmene sendte styret i Eldre legers forening ut forespørsel til alle registrerte medlemmer med spørsmål om hvilket navn de ønsket. Det kom inn over 330 svar, mange med kommentarer. Alle ble registrert, talt og behandlet i styret.
Av de innkomne svarene var 194 for et navneskifte og 27 imot. På denne bakgrunn valgte styret å legge frem forslaget om navneendring på foreningens årsmøte, og det ble forklart at det var slik en navneendringsprosess måtte gjennomføres. Slike avgjørelser må også godkjennes med to tredjedels flertall på årsmøtet.
Årsmøtet er kun for noen
Årsmøtet er kun for noen
Navneforslaget ble fremlagt som sak til avstemming på vårens årsmøte i Bergen. Her var det kun 50 tilstedeværende med stemmerett, og det ble ikke to tredjedels flertall for forslaget.
Det bekymrer meg at noen få tilstedeværende på et årsmøte skal kunne bestemme noe helt annet enn det et stort flertall av medlemmene har uttrykt ønske om
Om navnet er Eldre legers forening eller Seniorlegeforeningen, engasjerer meg svært lite. Derimot bekymrer det meg at noen få tilstedeværende på et årsmøte skal kunne bestemme noe helt annet enn det et stort flertall av medlemmene har uttrykt ønske om.
På våre årsmøter representerer deltagerne kun seg selv. De som er til stede på selvfinansierte årsmøter, vil dessuten i de fleste tilfeller representere en svært lav deltagerprosent i forhold til antallet medlemmer i foreningen. Når dette er tilfellet, er det da demokratisk riktig at det er et flertall her som vedtar eller forkaster forslag? Hvordan passer dette inn i vårt stolte flertallsdemokrati? Hvordan ville vi ha reagert dersom «Kongen i statsråd hadde bestemt» at ved høstens stortingsvalg var det bare stemmene til de som selv fysisk avla sin stemme i Oslo rådhus som var tellende, og ikke alle stemmeberettigede i hele landet? Med dagens teknologi er kanskje tiden inne til å se om vi kan ha andre og klart mer demokratiske former for flertallsavgjørelser enn tilstedeværelse på lavt besøkte årsmøter.
Synspunktene i artikkelen er uttrykk for egne meninger og er ikke fremsatt på vegne av Eldre legers forening.