Takk til Klingenberg og kolleger for et viktig innlegg om språk i pasientjournaler. Jeg deler synet på at klarspråk bør være hovedregelen fremfor grammatisk ukorrekt «kvasilatin». Samtidig mener jeg det er uheldig å fjerne latinske betegnelser og forkortelser der de faktisk har en funksjon.
For det første er journalen først og fremst legens arbeidsdokument, ikke primært et pasientinformasjonsverktøy. Latinske termer og korte forkortelser kan være betydelig raskere å lese og skrive for helsepersonell, og bidrar til å bevare en internasjonalt kjent nomenklatur. Mitt inntrykk er at bruken av latin i norske journaler allerede er relativt beskjeden, særlig sammenlignet med Danmark, hvor latinen står sterkere både i utdanning og praksis.
For det andre finnes det latinske termer som gir en presisjon det norske språket vanskelig kan matche. Et godt eksempel er borborygmi, som med ett ord beskriver hørbare tarmslyngelyder, mens ructus (raping) ikke tilfører mer enn det norske alternativet. Å erstatte presise medisinske uttrykk med omstendelige beskrivelser kan svekke både effektivitet og faglig klarhet.
I dag er det dessuten enkelt å tilpasse pasientinformasjon. Selv bruker jeg språkmodeller som ChatGPT til å generere pasientvennlige forklaringer tilpasset mottakerens utdannelses- og forståelsesnivå. Pasientene kan også selv benytte slike verktøy til å tolke journalinnhold. Vi står dermed i en helt ny situasjon når det gjelder tilgjengelighet av forståelig helseinformasjon.
Klarspråk i journalen er et godt og lavthengende tiltak for å gjøre journalen mer tilgjengelig for andre helseprofesjoner. Men å fjerne latinen helt, der den er nødvendig og presis, vil verken gagne pasientbehandlingen eller faglig kommunikasjon.
Klarspråk i pasientjournalen - ikke på bekostning av presisjon
Takk til Klingenberg og kolleger for et viktig innlegg om språk i pasientjournaler. Jeg deler synet på at klarspråk bør være hovedregelen fremfor grammatisk ukorrekt «kvasilatin». Samtidig mener jeg det er uheldig å fjerne latinske betegnelser og forkortelser der de faktisk har en funksjon.
For det første er journalen først og fremst legens arbeidsdokument, ikke primært et pasientinformasjonsverktøy. Latinske termer og korte forkortelser kan være betydelig raskere å lese og skrive for helsepersonell, og bidrar til å bevare en internasjonalt kjent nomenklatur. Mitt inntrykk er at bruken av latin i norske journaler allerede er relativt beskjeden, særlig sammenlignet med Danmark, hvor latinen står sterkere både i utdanning og praksis.
For det andre finnes det latinske termer som gir en presisjon det norske språket vanskelig kan matche. Et godt eksempel er borborygmi, som med ett ord beskriver hørbare tarmslyngelyder, mens ructus (raping) ikke tilfører mer enn det norske alternativet. Å erstatte presise medisinske uttrykk med omstendelige beskrivelser kan svekke både effektivitet og faglig klarhet.
I dag er det dessuten enkelt å tilpasse pasientinformasjon. Selv bruker jeg språkmodeller som ChatGPT til å generere pasientvennlige forklaringer tilpasset mottakerens utdannelses- og forståelsesnivå. Pasientene kan også selv benytte slike verktøy til å tolke journalinnhold. Vi står dermed i en helt ny situasjon når det gjelder tilgjengelighet av forståelig helseinformasjon.
Klarspråk i journalen er et godt og lavthengende tiltak for å gjøre journalen mer tilgjengelig for andre helseprofesjoner. Men å fjerne latinen helt, der den er nødvendig og presis, vil verken gagne pasientbehandlingen eller faglig kommunikasjon.