Behandlingsfrister versus ventetider
I regneeksempelet vårt, og i den matematiske beskrivelsen av en effektiv kø, er antagelsen at køen er sånn som i dagligvarebutikken: Den som er først i køen, går til kassen så snart den blir ledig. Men helsekøer planlegges også etter et annet prinsipp, nemlig frister. La oss se på klinikken i eksemplet vårt enda en gang. I stedet for å planlegge slik at pasientene får time så fort det er ledig, velger vi nå å la pasienten få det vi tenker er en rimelig ventetid, og gir en time etter 30 dager i stedet for med en gang. Da får vi en venteliste med 150 pasienter, det vil si 5 pasienter per dag i 30 dager. Merk at både kapasiteten og pasienttilstrømningen er identisk i de to scenarioene, men ventetiden er enten null eller 30 dager i snitt.
Kan det tenkes at pasienter settes opp på time langt fram i tid, ikke fordi vi må, men fordi vi har en frist som sier at vi kan?
Vi kan bruke data fra helsetjenesten til å vurdere hvordan tjenestene planlegger. Dersom pasienter får første ledige time, bør vi forvente at fordelingen av ventetider har en topp ved eller nær null, og at den deretter avtar. Det skal tross alt mye til for at man venter i flere måneder uten at det kommer en ledig time, dersom det er kapasitet. Figur 2 viser fordelingen av ventetider for alle som stod på venteliste i somatikken (med noen utvalgte frister) i tidsrommet 2017–19, sortert etter hva fristen var. Vi ser at ventetidene i stor grad fordeler seg nær fristen, og ikke nær null som forventet. Den vanligste ventetiden for pasienter med tre måneders frist er én uke før fristen, og vi ser det samme mønsteret for frister mellom seks uker og seks måneder. For frister opptil fire uker ser vi derimot at mange pasienter får time etter én uke.
Figur 2 Fordeling av ventetider blant pasienter som stod på venteliste og ble behandlet i tidsrommet 2017–19, sortert etter behandlingsfrist. Data er hentet fra Norsk pasientregister (6 , 7 ). X-aksen viser ventetid til behandling, og de grønne områdene indikerer fordelingen av ventetid.
Det eneste vi oppnår ved å sette opp pasienter tett opp mot fristen, er å flytte kapasitetsutfordringene fram i tid
Kan det tenkes at pasienter settes opp på time langt fram i tid, ikke fordi vi må, men fordi vi har en frist som sier at vi kan? Når man setter opp behandlingstimer, er det mye å ta hensyn til. Dersom man bruker fristen som veiledende, er det ikke utenkelig at det kan føre til lange ventetider. Man kan for eksempel lett forledes til å tro at kort ventetid er noe som skal være forbeholdt dem med korte frister, og at man kan «bruke opp» korte ventetider om man lar de med lang frist få rask behandling. Vi må selvfølgelig reservere noe kapasitet for hastetilfeller og planlegge med noe overkapasitet, tilpasset hvor mange hastetilfeller vi forventer å få. Slikt kan køteori hjelpe oss med. Men å gi noen pasienter ventetid nært opp til fristen frigjør ikke tid til hastetilfeller. Alle pasientene må behandles før eller siden, også om de er skjøvet bakover i køen. Det eneste vi oppnår ved å sette opp pasienter tett opp mot fristen, er å flytte kapasitetsutfordringene fram i tid. Medisinske forhold kan rettferdiggjøre lange behandlingsfrister, men slike frister burde som regel ikke påvirke hvordan vi planlegger behandlingen.
Å holde poliklinikker åpne på kveldstid kan redusere ventetider. Men dersom vi ikke endrer måten vi planlegger på, vil trolig ventetidene øke igjen når vi går tilbake til normal drift. Hvis vi ønsker kortere ventetider, bør vi i større grad planlegge pasienter til første ledige time. Data fra helsetjenesten indikerer at dette kan redusere ventetidene betydelig, uten økt ressursbruk. Vårt forslag er å se nøye på hvordan ventetidene blir til, hvilken rolle behandlingsfrister har og vurdere om lange frister i det hele tatt er nødvendige.