Takk for relevant kommentar til vårt debattinnlegg. Vi ønsker å påpeke at 4D-CT ikke er beskrevet og brukt som screeningsverktøy og vil gjerne utdype vårt syn på de diagnostiske utfordringene knyttet til Trakeobronkomalasi, med fokus på metodevalg, strålevern og pasientseleksjon.
Det er et sentralt poeng om diagnosen skal stilles under rolig pust eller ved forserte manøvrer som hoste eller gråt. Vi støtter ERS-gruppens vurdering om at diagnosen primært bør stilles ved rolig pust. Som dokumentert i responsen til ERS-uttalelsen, kan tvungne manøvrer eller fysisk press føre til at selv helt friske luftveier hos små barn klapper sammen. Bruk av forserte manøvrer medfører derfor en betydelig risiko for falsk positive resultater og påfølgende overdiagnostikk (1).
Når det gjelder gjennomføring, er vår erfaring at de fleste barn samarbeider godt nok til at man unngår sedasjon. Dette er en av metodens styrker sammenlignet med bronkoskopi i narkose.
Vi støtter vurderingen om at diagnostisk bronkoskopi skulle kunne tilbys ved flere universitetssykehus. Samtidig må man huske at det krever et visst volum for å etablere kompetanse. 4D-CT fungerer som et viktig komplementært verktøy, særlig der man mistenker malasi i sentrale luftveier og ved høy anestesirisiko. Ikke-invasiv strålingsfri metode, for eksempel spirometri-kontrollert MR ligger også som et fremtidig mulig alternativ.
Vi deler bekymringen for strålebelastning hos barn og etterlever ALARA-prinsippet (As Low As Reasonably Achievable) strengt. Selv om en dose på 0,53 mSv er betydelig høyere enn et røntgen-thorax, mener vi metoden er rettferdiggjort når den kan erstatte mer risikofylte, invasive prosedyrer eller gi raskere diagnostisk avklaring i komplekse forløp. Nyere CT-teknikker med kombinasjonen av Photon-counting (PC) CT og tinn-filtrering (Sn-filter) er en lovende vei videre for å minimere dosen ytterligere (2).
Som du skriver vil det være interessant å vite mer om foreliggende data og erfaringer med de forskjellige diagnostiske metoder og viktig å kartlegge forløp og behandlingsvalg retro- og også prospektivt og ikke minst å kunne sammenligne radiologiske metoder med bronkoskopiresultater. Vi håper at fremtidige data/studier ville kunne gi oss mer svar på dette.
For å konkludere: Vi mener at 4D-CT ikke er et screeningverktøy, men brukes i forbindelse med nøyaktig og individuell pasientseleksjon og er en radiologisk metode som kan være et verdifullt alternativ ved sykehus uten tilgang til diagnostisk bronkoskopi og hos barn med økt narkoserisiko. Med tett faglig samarbeid mellom pediatere, radiologer og andre spesialister kan metoden øke muligheten for at en subgruppe av pediatriske pasienter får rask og riktig diagnose og betydelig bedre behandling mot sine luftveisplager.
Litteratur: 1. Wallis C, Priftis K, Chang A et al. Tracheomalacia and bronchomalacia in children: response to the ERS statement. Eur Respir J. 2019;54(6):1902271. doi: 10.1183/13993003.02271-2019. 2. Horst KK, Lifeng Y, Larson HT et al. Photon-counting detector CT in paediatric imaging: a review of current literature and future directions. Br J Radiol. 2025;98(1175):1821-33. doi: 10.1093/bjr/tqaf088.
T. Benterud mfl. svarer S. Abel-Grüner
Takk for relevant kommentar til vårt debattinnlegg. Vi ønsker å påpeke at 4D-CT ikke er beskrevet og brukt som screeningsverktøy og vil gjerne utdype vårt syn på de diagnostiske utfordringene knyttet til Trakeobronkomalasi, med fokus på metodevalg, strålevern og pasientseleksjon.
Det er et sentralt poeng om diagnosen skal stilles under rolig pust eller ved forserte manøvrer som hoste eller gråt. Vi støtter ERS-gruppens vurdering om at diagnosen primært bør stilles ved rolig pust. Som dokumentert i responsen til ERS-uttalelsen, kan tvungne manøvrer eller fysisk press føre til at selv helt friske luftveier hos små barn klapper sammen. Bruk av forserte manøvrer medfører derfor en betydelig risiko for falsk positive resultater og påfølgende overdiagnostikk (1).
Når det gjelder gjennomføring, er vår erfaring at de fleste barn samarbeider godt nok til at man unngår sedasjon. Dette er en av metodens styrker sammenlignet med bronkoskopi i narkose.
Vi støtter vurderingen om at diagnostisk bronkoskopi skulle kunne tilbys ved flere universitetssykehus. Samtidig må man huske at det krever et visst volum for å etablere kompetanse. 4D-CT fungerer som et viktig komplementært verktøy, særlig der man mistenker malasi i sentrale luftveier og ved høy anestesirisiko. Ikke-invasiv strålingsfri metode, for eksempel spirometri-kontrollert MR ligger også som et fremtidig mulig alternativ.
Vi deler bekymringen for strålebelastning hos barn og etterlever ALARA-prinsippet (As Low As Reasonably Achievable) strengt. Selv om en dose på 0,53 mSv er betydelig høyere enn et røntgen-thorax, mener vi metoden er rettferdiggjort når den kan erstatte mer risikofylte, invasive prosedyrer eller gi raskere diagnostisk avklaring i komplekse forløp. Nyere CT-teknikker med kombinasjonen av Photon-counting (PC) CT og tinn-filtrering (Sn-filter) er en lovende vei videre for å minimere dosen ytterligere (2).
Som du skriver vil det være interessant å vite mer om foreliggende data og erfaringer med de forskjellige diagnostiske metoder og viktig å kartlegge forløp og behandlingsvalg retro- og også prospektivt og ikke minst å kunne sammenligne radiologiske metoder med bronkoskopiresultater. Vi håper at fremtidige data/studier ville kunne gi oss mer svar på dette.
For å konkludere: Vi mener at 4D-CT ikke er et screeningverktøy, men brukes i forbindelse med nøyaktig og individuell pasientseleksjon og er en radiologisk metode som kan være et verdifullt alternativ ved sykehus uten tilgang til diagnostisk bronkoskopi og hos barn med økt narkoserisiko. Med tett faglig samarbeid mellom pediatere, radiologer og andre spesialister kan metoden øke muligheten for at en subgruppe av pediatriske pasienter får rask og riktig diagnose og betydelig bedre behandling mot sine luftveisplager.
Litteratur:
1. Wallis C, Priftis K, Chang A et al. Tracheomalacia and bronchomalacia in children: response to the ERS statement. Eur Respir J. 2019;54(6):1902271. doi: 10.1183/13993003.02271-2019.
2. Horst KK, Lifeng Y, Larson HT et al. Photon-counting detector CT in paediatric imaging: a review of current literature and future directions. Br J Radiol. 2025;98(1175):1821-33. doi: 10.1093/bjr/tqaf088.