Ordets historie
Ordet dislokasjon består av to deler: dis-, fra latin bort, og locare, å plassere, av locus, et sted. I innlånsord fra latin bruker vi i tale oftest lyden k for c dersom den står foran a, o og u, og s der den står foran de lyse vokalene (2). Men ord som har opprinnelse i latin, har ofte endret seg i løpet av ordets historie (2). På veien får de med seg ballast fra de språkene de har vært innom, og det oppstår ulike språklige tradisjoner. Dislokere/dislosere er antakelig et slikt ord.
Ordet har (minst) to tradisjonsveier i Europa: den franske og engelske, med k-lyd (disloquer, dislocate), og den tyske (dislozieren). På tysk har altså verbet en (t)s-lyd. Før krigen var de fleste lærebøkene for norske medisinstudenter skrevet på tysk (3), og medisinsk språkpraksis var sterkt påvirket av tysk. I senere år har vi nok også blitt påvirket av dansk, for eksempel gjennom en dansk lærebok der dislocerede brudd beskrives å omfatte brudd med vinkling, sideforskyvning, forkorting og rotasjon (4).
Vi har flere norske ord som er innlånt fra latin der c har blitt til s også foran en opprinnelig a, for eksempel multiplisere (multiplikasjon), av multi- og plicare, å folde, og abdisere (abdikasjon), av ab- og dicare, å si. Begge ble skrevet med -cere i eldre norsk rettskriving. Det er derfor flere unntak fra den overnevnte regelen om at c foran a blir til k.