Takk for dette innlegget som problematiserer hvordan avgjørelser og handlinger i spesialisthelsetjenesten har sine innvirkninger på ressursbruk i primærhelsetjenesten. Med begrenset total ressursmengde kan ressurser som brukes på noe, ikke brukes på noe annet, og dermed innebærer all ressursbruk prioriteringer. Førde og Miljeteig oppfordrer leger i spesialisthelsetjenesten til å ta hensyn til ressursbruken de utløser gjennom sine handlinger, slik jeg oppfatter det først og fremst relatert til behandlingsbegrensning.
Det som forblir uklart, er hvordan forfatterne ser for seg at dette skal foregå i praksis. Slik jeg leser innlegget, appelleres det først og fremst til hver enkel lege og til dens vurderinger og dømmekraft. Slike avgjørelser bør heller baseres på en enighet i fagmiljøene, eller helst i samfunnet, enn enkelte legers skjønn.
Leger kan ta, og tar, feil i sine vurderinger av prognosen og av verdien av et liv med funksjonshemming. For eksempel er det fortsatt en utbredt holdning at mange pasienter med alvorlige traumatiske hodeskader «ender opp som grønnsak», mens en norsk nasjonal studie viste at kun svært få av pasientene har vedvarende nedsatt bevissthetsnivå (1). Videre har studier vist at helsepersonell systematisk undervurderer livskvaliteten til mennesker med funksjonshemming (2). Et eksempel på et område med uenighet mellom ulike fagmiljøer der pasienter vil kunne oppleve stor variasjon avhengig av hvilken lege de møter, er respiratorstøtte for pasienter med kroniske nevrologiske sykdommer som amyotrof lateralsklerose.
Å diskutere og oppfordre til behandlingsbegrensning er riktig og viktig, men den bør i størst mulig grad skje basert på felles diskusjoner og standarder. Det vil uansett alltid være nødvendig med individuelle diskusjoner og vurderinger, men slike avgjørelser bør ikke kun overlates til den enkelte leges vurderinger. Det vil innebære uønsket variasjon og være i strid med rettferdighetsprinsippet. Det samme gjelder vurderinger basert på situasjonen i den enkeltes kommune, også her bør det være nasjonale standarder.
Litteratur: 1. Løvstad M, Andelic N, Knoph R et al. Rate of disorders of consciousness in a prospective population-based study of adults with traumatic brain injury. J Head Trauma Rehabil 2014; 29(5): E31-43. doi: 10.1097/HTR.0000000000000017. 2. Crocker TF, Smith JK & Skevington SM. Family and professionals underestimate quality of life across diverse cultures and health conditions: systematic review. J Clin Epidemiol 2015; 68(5): 584-595. doi: 10.1016/j.jclinepi.2014.12.007.
Viktig, men ikke utfra hver enkelt leges skjønn
Takk for dette innlegget som problematiserer hvordan avgjørelser og handlinger i spesialisthelsetjenesten har sine innvirkninger på ressursbruk i primærhelsetjenesten. Med begrenset total ressursmengde kan ressurser som brukes på noe, ikke brukes på noe annet, og dermed innebærer all ressursbruk prioriteringer. Førde og Miljeteig oppfordrer leger i spesialisthelsetjenesten til å ta hensyn til ressursbruken de utløser gjennom sine handlinger, slik jeg oppfatter det først og fremst relatert til behandlingsbegrensning.
Det som forblir uklart, er hvordan forfatterne ser for seg at dette skal foregå i praksis. Slik jeg leser innlegget, appelleres det først og fremst til hver enkel lege og til dens vurderinger og dømmekraft. Slike avgjørelser bør heller baseres på en enighet i fagmiljøene, eller helst i samfunnet, enn enkelte legers skjønn.
Leger kan ta, og tar, feil i sine vurderinger av prognosen og av verdien av et liv med funksjonshemming. For eksempel er det fortsatt en utbredt holdning at mange pasienter med alvorlige traumatiske hodeskader «ender opp som grønnsak», mens en norsk nasjonal studie viste at kun svært få av pasientene har vedvarende nedsatt bevissthetsnivå (1). Videre har studier vist at helsepersonell systematisk undervurderer livskvaliteten til mennesker med funksjonshemming (2). Et eksempel på et område med uenighet mellom ulike fagmiljøer der pasienter vil kunne oppleve stor variasjon avhengig av hvilken lege de møter, er respiratorstøtte for pasienter med kroniske nevrologiske sykdommer som amyotrof lateralsklerose.
Å diskutere og oppfordre til behandlingsbegrensning er riktig og viktig, men den bør i størst mulig grad skje basert på felles diskusjoner og standarder. Det vil uansett alltid være nødvendig med individuelle diskusjoner og vurderinger, men slike avgjørelser bør ikke kun overlates til den enkelte leges vurderinger. Det vil innebære uønsket variasjon og være i strid med rettferdighetsprinsippet. Det samme gjelder vurderinger basert på situasjonen i den enkeltes kommune, også her bør det være nasjonale standarder.
Litteratur:
1. Løvstad M, Andelic N, Knoph R et al. Rate of disorders of consciousness in a prospective population-based study of adults with traumatic brain injury. J Head Trauma Rehabil 2014; 29(5): E31-43. doi: 10.1097/HTR.0000000000000017.
2. Crocker TF, Smith JK & Skevington SM. Family and professionals underestimate quality of life across diverse cultures and health conditions: systematic review. J Clin Epidemiol 2015; 68(5): 584-595. doi: 10.1016/j.jclinepi.2014.12.007.