Vi er enig med Lien og Bjørke i at saken er viktig for leger som forvalter tvang, men overskriften i kommentaren er misvisende. Lagmannsretten slo fast at tvangsbehandlingen og isolasjonen brøt pasientens menneskerettigheter. Kommentaren inneholder også andre misforståelser som må oppklares for å gi forståelse for dommen.
Som Lien og Bjørke korrekt skriver, finner vi flere av de sentrale rettighetene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og (FN sin konvensjon om sivile og politiske rettigheter) SP i Grunnloven. EMK og SP er videre inntatt i norsk rett med forrang foran annen lovgivning i menneskerettighetsloven, og den loven var grunnlaget for saken. I dag er også FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) inkorporert gjennom menneskerettighetsloven (1), og kan handheves på samme måte av domstoler i framtidige saker.
Borgarting slo fast at domstolen har full kompetanse til å prøve de menneskerettslige spørsmålene, deriblant om vilkårene i phvl § 4-4 var oppfylt (2). Dernest foretok retten en prøving av de ulike tvangsinngrepene opp mot EMK og SP.
Når det gjald isolasjonen, foretok retten en konkret vurdering av omstendighetene og fant at det var «uforklarlig at det ikke hadde vært et alternativ» å la pasienten være i fred på rommet sitt slik hun ønsket. Isolasjonen hadde ikke vært «nødvending», jf. phvl § 4-2 og var dermed i strid med EMK art 3 og 8 . Når det gjald tvangsmedisineringene, fant retten at de lovpålagte rettssikkerhetsgarantiene ikke ble oppfylt. Å beskrive dette som saksbehandlingsfeil, blir galt. Rettsikkerhetsgarantier er en sentral og integrert del av både torturforbudet i art 3 og integritetsbeskyttelsen i art 8. Uten fungerende garantier for oppfyllelsen av rettigheten, blir vernet vilkårlig og meningsløst. Derfor er manglede rettsikkerhet i seg selv et brudd på rettighetene.
Ingen av krenkelsene er altså begrunnet i manglende oppfyllelse av dokumentasjonskrav slik Lien og Bjørke synes å gi utrykk for, men av manglende etterlevelse av kjernen i rettighetene.
Retten fant videre at tvangsmedisineringen utgjorde brudd på diskrimineringsforbudet i EMK art 14 og SP art 26, noe som illustrerer større fokus på rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne. Menneskerettighetene er levende instrument, gjennom dynamisk tolkning utvikler innholdet seg i takt med samfunn og moral. Økt vekt på menneskeverd, likestilling og autonomi har ført til at vernet er styrkes – en utvikling som vil fortsette. Selv om retten ikke fant at CRPD, EMK og SP i dag setter et generelt forbud mot tvangsbehandling, skriver Borgarting at det etter hvert er en nokså omfattende mengde rettslig relevante anbefalinger og uttalelser som går i retning av at tvangsbehandling av psykisk syke ikke er i samsvar med CRPD og viser til uttalelser fra Verdens helseorganisasjon (3), FNs spesialrapportør om tortur (4), Europarådets parlamentarikerforsamling (5) og CRPD-komiteen (6).
Vår oppfordring til leger er å ta den internasjonale utviklingen på alvor og sette seg inn i de medisinske, moralske og juridiske argumentene mot tvangsbehandling - ikke møte menneskerettslige krav med standardfraser om frykt for økte dokumentasjonskrav.
Staten har ikke anket og dommen er rettskraftig. Spørsmålet om økonomisk oppreisning var ikke tema.
Tvangsbehandling stridde mot menneskerettighetene
Vi er enig med Lien og Bjørke i at saken er viktig for leger som forvalter tvang, men overskriften i kommentaren er misvisende. Lagmannsretten slo fast at tvangsbehandlingen og isolasjonen brøt pasientens menneskerettigheter. Kommentaren inneholder også andre misforståelser som må oppklares for å gi forståelse for dommen.
Som Lien og Bjørke korrekt skriver, finner vi flere av de sentrale rettighetene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og (FN sin konvensjon om sivile og politiske rettigheter) SP i Grunnloven. EMK og SP er videre inntatt i norsk rett med forrang foran annen lovgivning i menneskerettighetsloven, og den loven var grunnlaget for saken. I dag er også FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) inkorporert gjennom menneskerettighetsloven (1), og kan handheves på samme måte av domstoler i framtidige saker.
Borgarting slo fast at domstolen har full kompetanse til å prøve de menneskerettslige spørsmålene, deriblant om vilkårene i phvl § 4-4 var oppfylt (2). Dernest foretok retten en prøving av de ulike tvangsinngrepene opp mot EMK og SP.
Når det gjald isolasjonen, foretok retten en konkret vurdering av omstendighetene og fant at det var «uforklarlig at det ikke hadde vært et alternativ» å la pasienten være i fred på rommet sitt slik hun ønsket. Isolasjonen hadde ikke vært «nødvending», jf. phvl § 4-2 og var dermed i strid med EMK art 3 og 8 . Når det gjald tvangsmedisineringene, fant retten at de lovpålagte rettssikkerhetsgarantiene ikke ble oppfylt. Å beskrive dette som saksbehandlingsfeil, blir galt. Rettsikkerhetsgarantier er en sentral og integrert del av både torturforbudet i art 3 og integritetsbeskyttelsen i art 8. Uten fungerende garantier for oppfyllelsen av rettigheten, blir vernet vilkårlig og meningsløst. Derfor er manglede rettsikkerhet i seg selv et brudd på rettighetene.
Ingen av krenkelsene er altså begrunnet i manglende oppfyllelse av dokumentasjonskrav slik Lien og Bjørke synes å gi utrykk for, men av manglende etterlevelse av kjernen i rettighetene.
Retten fant videre at tvangsmedisineringen utgjorde brudd på diskrimineringsforbudet i EMK art 14 og SP art 26, noe som illustrerer større fokus på rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne. Menneskerettighetene er levende instrument, gjennom dynamisk tolkning utvikler innholdet seg i takt med samfunn og moral. Økt vekt på menneskeverd, likestilling og autonomi har ført til at vernet er styrkes – en utvikling som vil fortsette. Selv om retten ikke fant at CRPD, EMK og SP i dag setter et generelt forbud mot tvangsbehandling, skriver Borgarting at det etter hvert er en nokså omfattende mengde rettslig relevante anbefalinger og uttalelser som går i retning av at tvangsbehandling av psykisk syke ikke er i samsvar med CRPD og viser til uttalelser fra Verdens helseorganisasjon (3), FNs spesialrapportør om tortur (4), Europarådets parlamentarikerforsamling (5) og CRPD-komiteen (6).
Vår oppfordring til leger er å ta den internasjonale utviklingen på alvor og sette seg inn i de medisinske, moralske og juridiske argumentene mot tvangsbehandling - ikke møte menneskerettslige krav med standardfraser om frykt for økte dokumentasjonskrav.
Staten har ikke anket og dommen er rettskraftig. Spørsmålet om økonomisk oppreisning var ikke tema.
Litteratur:
1. Justis- og beredskapsdepartementet. Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettighetsloven). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30?q=menneskerettighetsloven Lest 23.4.2026.
2. Lovdata. LB-2025-42941. Borgarting lagmannsrett – Dom. https://lovdata.no/dokument/LBSIV/avgjorelse/lb-2025-42941 Lest 23.4.2026.
3. World Health Organization. Mental health, human rights and legislation: guidance and practice. https://www.who.int/publications/i/item/9789240080737 Lest 23.4.2026.
4. Human rights Council. Resolution adopted by the Human Rights Council on 3 April 2023. Mental health and human rights. https://docs.un.org/en/A/HRC/RES/52/12Lest 23.4.2026.
5. Europarådets palamentarikerforsamling. Ending coercion in mental health: the need for a human rights-based approach. Resolution 2291 (2019). https://assembly.coe.int/nw/xml/XRef/Xref-XML2HTML-EN.asp?fileid=28038Lest 23.4.2026.
6. Committee on the Rights of Persons with Disabilities. General comment No. 1 (2014). https://docs.un.org/en/CRPD/C/GC/1 Lest 23.4.2026.