Lindemanns innlegg om integrativ kreftbehandling i oppfølgingen av kreftpasienter er viktig. I Norge faller deler av integrativ kreftbehandling inn under lov om alternativ behandling (1).
Slike behandlingsformer vet vi brukes oftest for å øke livskvalitet, håndtere stress, mestre sykdom og å bedre sitt velvære. De aller fleste kreftpasienter som bruker slik behandling, gjør det som supplement til helsetjenesten. Fra-valg av medisinsk kreftbehandling forekommer svært sjeldent hos brukere av alternativ behandling.
«Behovsvakuumet» som Lindemann omtaler, er betydelig i dagens kreftomsorg. Studier ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ behandling (NAFKAM) viser at 40 % av den generelle norske befolkning har forsøkt alternativ behandling, mens dette forekommer bortimot dobbelt så ofte blant kreftpasienter (2).
Disse brukerne gir uttrykk for ønske om å diskutere deres «egeninnsats» med legen. Majoriteten opplever imidlertid utfordringer i kommunikasjonen, og informerer – ofte av frykt for avvisning – ikke legen. Når denne dialogen uteblir, kan sårbare pasienters behandlingsvalg bli stående uten medisinskfaglige korrigeringer.
Informasjonen om emnet er enorm, fragmentert og til dels polarisert. Pasienter eksponeres for feilinformasjon fra uregulerte kilder, som ikke imøtekommer ønske om troverdig, tydelig og praktisk informasjon om nytte og risiko, eller om og hvordan slik behandling kan kombineres trygt med ordinær helsetjeneste.
Samtidig er det unyansert å betrakte alternativ behandling ensidig som skadelig eller belastende for kreftpasienter. En kreftdiagnose utløser hos mange kreftpasienter et behov for å være aktiv og å ha kontroll. Brukere av alternativ behandling sier at de opplever dette, og at de tiltrekkes av alternative behandlere sitt helhetlige fokus og gode tid.
Det pågår forskning for at pasienter skal kunne ta kunnskapsbaserte valg av alternativ behandling. Eksempler på dette er akupunktur ved fatigue etter avsluttet brystkreftbehandling (3), og hvorvidt naturbasert rehabilitering har effekt på livskvalitet hos unge kreftoverlevere (4).
Grensen mellom legitime og problematiske alternative tilbud går ofte ved risikoen for direkte skade og interaksjon (f.eks. urter som interagerer med kreftmedisin) eller indirekte skade (forsinket diagnostikk og utsatt behandling). Legitimitet kjennetegnes av tiltak som støtter livskvalitet uten å motstride medisinsk behandling, i samarbeid med helsepersonell, og uten urealistiske terapeutiske løfter.
Integrativ kreftbehandling og bruk av alternativ behandling
Lindemanns innlegg om integrativ kreftbehandling i oppfølgingen av kreftpasienter er viktig. I Norge faller deler av integrativ kreftbehandling inn under lov om alternativ behandling (1).
Slike behandlingsformer vet vi brukes oftest for å øke livskvalitet, håndtere stress, mestre sykdom og å bedre sitt velvære. De aller fleste kreftpasienter som bruker slik behandling, gjør det som supplement til helsetjenesten. Fra-valg av medisinsk kreftbehandling forekommer svært sjeldent hos brukere av alternativ behandling.
«Behovsvakuumet» som Lindemann omtaler, er betydelig i dagens kreftomsorg. Studier ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ behandling (NAFKAM) viser at 40 % av den generelle norske befolkning har forsøkt alternativ behandling, mens dette forekommer bortimot dobbelt så ofte blant kreftpasienter (2).
Disse brukerne gir uttrykk for ønske om å diskutere deres «egeninnsats» med legen. Majoriteten opplever imidlertid utfordringer i kommunikasjonen, og informerer – ofte av frykt for avvisning – ikke legen. Når denne dialogen uteblir, kan sårbare pasienters behandlingsvalg bli stående uten medisinskfaglige korrigeringer.
Informasjonen om emnet er enorm, fragmentert og til dels polarisert. Pasienter eksponeres for feilinformasjon fra uregulerte kilder, som ikke imøtekommer ønske om troverdig, tydelig og praktisk informasjon om nytte og risiko, eller om og hvordan slik behandling kan kombineres trygt med ordinær helsetjeneste.
Samtidig er det unyansert å betrakte alternativ behandling ensidig som skadelig eller belastende for kreftpasienter. En kreftdiagnose utløser hos mange kreftpasienter et behov for å være aktiv og å ha kontroll. Brukere av alternativ behandling sier at de opplever dette, og at de tiltrekkes av alternative behandlere sitt helhetlige fokus og gode tid.
Det pågår forskning for at pasienter skal kunne ta kunnskapsbaserte valg av alternativ behandling. Eksempler på dette er akupunktur ved fatigue etter avsluttet brystkreftbehandling (3), og hvorvidt naturbasert rehabilitering har effekt på livskvalitet hos unge kreftoverlevere (4).
Grensen mellom legitime og problematiske alternative tilbud går ofte ved risikoen for direkte skade og interaksjon (f.eks. urter som interagerer med kreftmedisin) eller indirekte skade (forsinket diagnostikk og utsatt behandling). Legitimitet kjennetegnes av tiltak som støtter livskvalitet uten å motstride medisinsk behandling, i samarbeid med helsepersonell, og uten urealistiske terapeutiske løfter.
Litteratur:
1. LOV-2003-06-27-64. Lov om alternativ behandling av sykdom mv. Lov https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2003-06-27-64om alternativ behandling av sykdom mv - Lovdata Lest 9.4.2026.
2. Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin. NAFKAM-undersøkelsen 2024. https://nafkam.no/nafkam-undersokelsen-2024 Lest 9.4.2026.
3. Høyskolen Kristiania. Acubreast. https://www.kristiania.no/forskning/forskningssamarbeid/acubreast/ Lest 25.3.2026.
4. Leithe I. Skal undersøke hvilken effekt friluftsliv gar på unge kreftoverlevere. NAFKAM 23.2.2024. https://nafkam.no/skal-undersoke-hvilken-effekt-friluftsliv-har-pa-unge-kreftoverlevere Lest 25.3.2026.