Bjørn Myrvang døde 18. januar, 85 år gammel, etter noen måneders kreftsykdom.
Han vokste opp i Hegra, tok artium i Steinkjer og studerte medisin i Oslo. Etter turnustjeneste ved Kristiansand sykehus og på Senja tok han i 1969 det store steget da han sammen med kone og barn flyttet til Addis Abeba. Der var han stipendiat først hos Morten Harboe, senere hos Tore Godal og deltok i oppbyggingen av Armauer Hansen Research Institute (AHRI). Med fokus på leprasykdom ble Bjørn instituttets første doktorgradskandidat. Instituttet er en suksesshistorie: Fra fem ansatte ved oppstart er det i dag et av Afrikas ledende forskningsinstitutt med 700 ansatte.
Etter fire år i Etiopia vendte han tilbake til Oslo og arbeidet ved Rikshospitalet, Bærum sykehus, men mest og lengst ved Ullevål sykehus. Han ble professor ved Universitetet i Oslo og veiledet en rekke doktorander. Hans kliniske undervisning var høyt verdsatt, han så alltid mennesket bak pasienten. Innen infeksjonsmedisin var han en nestor, med tropesykdommer og senere hepatitt som spesialfelt.
Bjørn var også sterkt engasjert fagpolitisk. Han var sentral i etableringen av Norsk forening for infeksjonsmedisin i 1975 og i opprettelsen av infeksjonsmedisin som grenspesialitet i 1979. Han bidro i mange år i redaksjonen for medlemsbladet, med fast diktspalte frem til 2021.
Da Regional kompetansetjeneste for import- og tropesykdommer ble etablert i 2001, var han et naturlig ledervalg. Han organiserte fagmøter og studiereiser til nesten alle kontinenter, også til Etiopia, dit han ofte vendte tilbake. Bjørn var en bauta i norsk tropemedisin og har støttet en hel generasjon leger i behandling av sjeldne importsykdommer. Det aller meste Bjørn var med på å starte opp da det var skjørt, spinkelt og litt usikkert, ble etter hvert en suksess. I likhet med en kjent figur ved navn Peer både tenkte, ønsket og ville han det – men Bjørn gjorde det sågar også.
Bjørn holdt nær kontakt med sine venner i Trøndelag, arbeidet også i Sverige og var en tid leder av lokalavdelingen for Foreningen Norden. Han var en usedvanlig god kollega og venn og vil bli dypt savnet. Det er først og fremst dette vi vil takke ham for – den kunnskapen, varmen og gleden han ga oss.
På vegne av hele det norske infeksjonsmiljøet sender vi våre varmeste tanker til hans kone Vigdis og alle andre i hans store familie.