Flyktige goder
I den nederlandske gullalderen på 1600-tallet ble vanitas et høyt utviklet kunstnerisk uttrykk. Maleriene fanger oppmerksomheten med sin tilsynelatende uorden – bordflater tettpakket med objekter som virker tilfeldig plassert, men som alle bærer symbolsk mening om verdens ustabilitet og menneskets dødelighet (5).
Vanitas springer ut av protestantisk etikk, og fungerer som en advarsel mot fristelsen i det verdslige – rikdom og nytelse – til fordel for åndelig erkjennelse. Vanitas er en gren av stilleben, der livløse hverdagsgjenstander – vaser, kopper, mat, blomster – har hovedrollen. Betydningen ligger ikke i gjenstandene selv, men i hvordan de brukes til å uttrykke tanker om tid, forgjengelighet og moral. I motsetning til rene stilleben, der teknisk dyktighet og skjønnhet er hovedpoenget, er vanitas-maleriets mål å formidle et moralsk budskap (5).
Maleriene fanger oppmerksomheten med sin tilsynelatende uorden – bordflater tettpakket med objekter som virker tilfeldig plassert, men som alle bærer symbolsk mening om verdens ustabilitet og menneskets dødelighet
De vanligste symbolene innen vanitas-tradisjonen er rikdom (gull, smykker, pengepunger), kunnskap (bøker, kart, penner, kikkerter), nytelse (mat, vin, tekstiler) og forgjengelighet (hodeskaller, visne blomster, slukkede lys, timeglass). Alt var symboler på flyktige goder (5).
Mot slutten av den nederlandske gullalderen mistet vanitas sin popularitet, og det moralske budskapet ble svakere i takt med at reformasjonens glød avtok (5).