Det er trist å lese denne litteraturstudien over ti psykiatriske journaler. Riktignok har den et annet fokus enn det vi som er behandlere i psykiatrien har, så den munner ikke ut i forbedringsforslag. Jeg har drevet med opplæring i journaldokumentasjon i psykiatrien over 20 år og har også deltatt på revisjoner både lokalt og med Helsetilsynet mange ganger. Det som mangler er opplæring i hvordan man skriver journal. Veldig få avdelinger har det. Og da mener jeg slik norsklæreren din gjorde da hen rettet norske stiler på barneskolen.
De som begynner innen psykiatrien vet ikke hvordan man skal skrive journal, de ser litt på hva andre gjør og tilpasser seg lokale retningslinjer og kultur. Det er store forskjeller i omfanget av tekst mellom de ulike virksomhetene. Hvorfor er det så vanskelig å få til en opplæring eller en evaluering av journalen? Sannsynligvis fordi det betyr å gi negativ tilbakemelding til skriveren.
På Psykiatrisk legevakt ved Oslo universitetssykehus må alle nyansatte levere 5 journaler som de får rettet under veiledning. Der gjennomføres regelmessige journalevalueringer, ca. en gang i året, der 3 journaler fra alle gjennomgås opp mot journalforskriften. Legeforeningens kampanje «Tidstyvene» kunne fokusert på hvor mye tid man bruker på journalen og korte denne ned ved å gi bedre journalveiledning. Jeg kjenner ikke igjen påstanden om at dokumentasjonskravene har økt. Ikke bare tar det tid å skrive lange journaler, det tar også tid å lese dem, noe få gjør. Dessuten er ikke de lange journalen spesielt gode, slik denne studien påpeker, fordi det mest sentrale i en psykiatriske journal er vurderingen, hva du mener feiler pasienten, og den må man lære av erfarne fagfolk. Det er den som ofte er fraværende.
Vi trenger en norsklærer i psykiatrien
Det er trist å lese denne litteraturstudien over ti psykiatriske journaler. Riktignok har den et annet fokus enn det vi som er behandlere i psykiatrien har, så den munner ikke ut i forbedringsforslag. Jeg har drevet med opplæring i journaldokumentasjon i psykiatrien over 20 år og har også deltatt på revisjoner både lokalt og med Helsetilsynet mange ganger. Det som mangler er opplæring i hvordan man skriver journal. Veldig få avdelinger har det. Og da mener jeg slik norsklæreren din gjorde da hen rettet norske stiler på barneskolen.
De som begynner innen psykiatrien vet ikke hvordan man skal skrive journal, de ser litt på hva andre gjør og tilpasser seg lokale retningslinjer og kultur. Det er store forskjeller i omfanget av tekst mellom de ulike virksomhetene. Hvorfor er det så vanskelig å få til en opplæring eller en evaluering av journalen? Sannsynligvis fordi det betyr å gi negativ tilbakemelding til skriveren.
På Psykiatrisk legevakt ved Oslo universitetssykehus må alle nyansatte levere 5 journaler som de får rettet under veiledning. Der gjennomføres regelmessige journalevalueringer, ca. en gang i året, der 3 journaler fra alle gjennomgås opp mot journalforskriften. Legeforeningens kampanje «Tidstyvene» kunne fokusert på hvor mye tid man bruker på journalen og korte denne ned ved å gi bedre journalveiledning. Jeg kjenner ikke igjen påstanden om at dokumentasjonskravene har økt. Ikke bare tar det tid å skrive lange journaler, det tar også tid å lese dem, noe få gjør. Dessuten er ikke de lange journalen spesielt gode, slik denne studien påpeker, fordi det mest sentrale i en psykiatriske journal er vurderingen, hva du mener feiler pasienten, og den må man lære av erfarne fagfolk. Det er den som ofte er fraværende.