I kronikken «Munnen – en infeksjonsport» løfter Anne Lise Lund Håheim og Dag Steinar Telle frem et viktig tema om sammenhengen mellom orale bakterier og risiko for systemiske sykdommer som hjerte- og karsykdommer og kreft. Forholdet mellom oral og somatisk helse er et relativt nytt forskningsfelt, hvor majoriteten av artiklene på området er publisert de siste 15-20 årene (1). Forfatterne peker også på den høyst relevante utfordringen om at munnen i stor grad blir behandlet som et vedheng til resten av kroppen- både i medisinsk praksis og i det det norske helsevesenet generelt. Dette er sentrale problemstillinger som har fått økt oppmerksomhet gjennom helsepolitiske føringer, blant annet i NOU 2024:18 En universell tannhelsetjeneste (2), somunderstreker behovet for å integrere tannhelsetjenesten i et helsefellesskap med de øvrige helse- og omsorgstjenestene. Denne visjonen gir god grunn til optimisme, hvor munnhelsen vil kunne settes tydeligere på dagsordenen på flere arenaer, noe som vil være avgjørende for å fremme folkehelsen i befolkningen.
Videre skriver forfatterne at tannleger kan ha bidratt til å redusere forekomst av hjerte- og karsykdom i befolkningen gjennom sitt virke. Det er et plausibelt poeng, samtidig som det er behov for å presisere dette utsagnet ytterligere. Selv om tannleger og tannpleiere er to komplementære profesjoner som begge vektlegger forebyggende behandling (3,4) er det også viktig å fremheve tannpleiernes nøkkelrolle i det infeksjonsforebyggende arbeidet. Tannpleiere i Norge har siden 1970-årene hatt et sterkt fokus på forebygging og behandling av orale sykdommer, der sentrale kjerneoppgaver har vært knyttet til forebygging og behandling av tannkjøttsykdommer som gingivitt og periodontitt. Dette er tilstander som øker forekomsten av patogene bakterier som kan trenge inn i blodbanen og utløse systemisk infeksjon og gi økt risiko for blant annet hjerte- og karsykdommer (5). Tannpleiernes unike rolle i forebygging av oral og systemisk helse må derfor ikke underkommuniseres.
Tannpleiernes rolle i det infeksjonsforebyggende arbeidet
I kronikken «Munnen – en infeksjonsport» løfter Anne Lise Lund Håheim og Dag Steinar Telle frem et viktig tema om sammenhengen mellom orale bakterier og risiko for systemiske sykdommer som hjerte- og karsykdommer og kreft. Forholdet mellom oral og somatisk helse er et relativt nytt forskningsfelt, hvor majoriteten av artiklene på området er publisert de siste 15-20 årene (1). Forfatterne peker også på den høyst relevante utfordringen om at munnen i stor grad blir behandlet som et vedheng til resten av kroppen- både i medisinsk praksis og i det det norske helsevesenet generelt. Dette er sentrale problemstillinger som har fått økt oppmerksomhet gjennom helsepolitiske føringer, blant annet i NOU 2024:18 En universell tannhelsetjeneste (2), som understreker behovet for å integrere tannhelsetjenesten i et helsefellesskap med de øvrige helse- og omsorgstjenestene. Denne visjonen gir god grunn til optimisme, hvor munnhelsen vil kunne settes tydeligere på dagsordenen på flere arenaer, noe som vil være avgjørende for å fremme folkehelsen i befolkningen.
Videre skriver forfatterne at tannleger kan ha bidratt til å redusere forekomst av hjerte- og karsykdom i befolkningen gjennom sitt virke. Det er et plausibelt poeng, samtidig som det er behov for å presisere dette utsagnet ytterligere. Selv om tannleger og tannpleiere er to komplementære profesjoner som begge vektlegger forebyggende behandling (3,4) er det også viktig å fremheve tannpleiernes nøkkelrolle i det infeksjonsforebyggende arbeidet. Tannpleiere i Norge har siden 1970-årene hatt et sterkt fokus på forebygging og behandling av orale sykdommer, der sentrale kjerneoppgaver har vært knyttet til forebygging og behandling av tannkjøttsykdommer som gingivitt og periodontitt. Dette er tilstander som øker forekomsten av patogene bakterier som kan trenge inn i blodbanen og utløse systemisk infeksjon og gi økt risiko for blant annet hjerte- og karsykdommer (5). Tannpleiernes unike rolle i forebygging av oral og systemisk helse må derfor ikke underkommuniseres.
Litteratur:
1. Oslo Economics. Kunnskapsoppsummering Av Sammenhengen Mellom Den Orale Og Generelle Helse. Helsedirektoratet; 2021. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/kunnskapsoppsummering-om-sammenhengen-mellom-den-orale-og-generelle-helse Lest 23.3.2026.
2. NOU 2024:18. En Universell Tannhelsetjeneste Harmonisering, Styring Og Utvidet Offentlig Ansvar. Lest 23.3.2026.
3. God klinisk praksis i tannhelsetjenesten. Oslo: Helsedirektoratet, 2011. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/god-klinisk-praksis-i-tannhelsetjenesten Lest 23.3.2026.
4. LOV-2024-03-08-9-§3-8. Forskrift om nasjonal retningslinje for tannpleierutdanning. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2025-07-04-1466 Lest 23.3.2026.
5. Tattar R, da Costa BDC, Neves VCM. The interrelationship between periodontal disease and systemic health. Br Dent J. 2025;239(2):103-108. doi:10.1038/s41415-025-8642-2