Artikkel
I et kvart århundre har pasienter på norske sykehus blitt ilagt gebyrer for manglende oppmøte. Nå er tiden kommet for å revidere ordningen, eller skrote den fullstendig.
Illustrasjonsfoto: Coyau / CC BY-SA 3.0 / Tilpasset av Tidsskriftet
Pasienter som ikke møter opp til avtalt time på norske sykehus, uten å ha meldt avbud innen 24 timer i forkant, kan kreves et fraværsgebyr (1) . Fraværsgebyret ble innført i 2001, og i 2009 ble det normert til å tilsvare størrelsen på egenandelen for polikliniske konsultasjoner (i dag 443 kroner). Deretter, i 2015, vokste gebyret til to ganger egenandelen, i 2019 ble det hevet til tre ganger egenandelen, før det i 2023 ble satt til fire ganger egenandelen (2) .
Men det stopper ikke der. Årets statsbudsjett har fått fraværsgebyret til å vokse inn i 2026. På den ene siden ble egenandelen for polikliniske konsultasjoner i spesialisthelsetjenesten økt med 10 %, noe som gjør at fraværsgebyret også øker (3) . På den andre siden ble det i budsjettforhandlingene dekket inn 31,4 millioner ved hjelp av en ny vri: Gebyret økes med halvparten av størrelsen på egenandelen (4) . Følgelig utgjør fraværsgebyret i dag 1 993 kroner per uteblivelse (1) . Pasienter innen psykisk helsevern og i rusbehandling er fortsatt delvis skjermet gjennom å betale fraværsgebyr tilsvarende størrelsen på egenandelen.
Symmetrien mellom egenandelen pasienten må betale for å komme til timen, og fraværsgebyret som pasienten må betale for å ikke møte opp, ble brutt da fraværsgebyret ble doblet i 2015
Symmetrier i lovforarbeidene
Symmetrier i lovforarbeidene
Det er tre utfordringer knyttet til dagens ordning med fraværsgebyrer på norske sykehus. For det første har fraværsgebyret vokst seg for stort. Adgangen til å kreve gebyr for manglende fremmøte er hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven, og i lovens forarbeider fra 1998 står det følgende: «Bestemmelsen [om å innføre fraværsgebyret] må også ses i sammenheng med hjemmelen til å bestemme at pasienten ikke skal betale ved forsinkelser […]» (5) . Den gang som i dag, selv om det trolig er mindre kjent enn «ikke møtt-gebyret», kan pasienter slippe å betale egenandel dersom sykehustimen er forsinket med mer enn én time, forutsatt at de ikke på forhånd er blitt informert om den aktuelle forsinkelsen av poliklinikken (1) .
Symmetrien mellom egenandelen pasienten må betale for å komme til timen, og fraværsgebyret som pasienten må betale for å ikke møte opp, ble brutt da fraværsgebyret ble doblet i 2015 (6) . Dermed ble også balansen mellom pasientens og sykehusets tap ved å ikke overholde avtaler forrykket, i den forstand at lovforarbeidene legger opp til at pasient og sykehus skal ha sammenlignbare økonomiske interesser av å møte i tide (se også (7) ).
Fravær av rettssikkerhet og dokumentert effekt
Fravær av rettssikkerhet og dokumentert effekt
For det andre beskytter ikke dagens ordning pasientene godt nok. Siden gebyret ikke regnes som enkeltvedtak i forvaltningslovens betydning, inntrer heller ingen formelle klagerettigheter (8) . Selv om pasienten i praksis kan slippe gebyret om gode grunner tilkjennegis, er konsekvensen ulik behandling av pasienter både innad i og mellom sykehus (9) . Dersom gebyret hadde tilsvart størrelsen på egenandelen, ville argumentet om å skjerme sykehusene for den administrative byrden ved individuelle vurderinger vært mer slagkraftig (6) . Når gebyret er så høyt som det er i dag, er situasjonen derimot rettssikkerhetsmessig uholdbar.
Ettersom fraværet i helsevesenet (eller andre steder) aldri vil bli null, er det betimelig å undre seg over funksjonen til et stadig økende fraværsgebyr
Sist, men ikke minst, vi vet ikke om gebyret er effektivt for å redusere pasientfravær (2) . La meg tenne en brannfakkel: Sammenlignet med andre land er manglende oppmøte på norske sykehus et marginalt problem. I snitt synes tallene å ligge på om lag 4 % (2) , som riktignok utgjør mange sykehustimer i absolutte tall, men som like fullt innebærer at 96 av 100 pasienter møter som de skal. Ettersom fraværet i helsevesenet (eller andre steder) aldri vil bli null, er det betimelig å undre seg over funksjonen til et stadig økende fraværsgebyr. Poenget underbygges av at gebyret synes å fungere som en inntektspost på statsbudsjettene.
Hva er løsningen?
Hva er løsningen?
En løsning er å beholde fraværsgebyret på norske sykehus, men redusere det kraftig. Hvis gebyret gjenspeiler størrelsen på egenandelen, kan det begrunnes i en moderat og symmetrisk kompensasjon til sykehuset (2) . I tillegg bør klagerettigheter komme på plass, og pasienter som ikke rimelig kunne hindret fraværet eller er særlig sårbare, bør slippe unna gebyret. Da kan fraværsgebyret fungere både som en avmålt kompensasjon til sykehusene, en rimelig reaksjon overfor pasientene og et økonomisk insentiv til å møte opp eller melde avbud.
Manuskriptet er utviklet på bakgrunn av doktorgradsprosjektet mitt, som ble utført i samarbeid med Eli Feiring og Bjørn Hofmann. Prosjektet begrenser seg imidlertid til empiriske undersøkelser av debattene rundt fraværsgebyret og hvordan folk oppfatter gebyret, mens vurderingene som kommer til uttrykk i dette manuskriptet, står for forfatterens egen regning.