Takk for interesse og kommentar til vårt debattinnlegg (1). Vi delte vår positive erfaring med at vår fagmedisinske forening utarbeider våre faglige retningslinjer, som svar på at andre etterlyser at Helsedirektoratet gjør jobben (2). Vi mener at prosessen er samlende for vårt fagområde og at vi opplever at retningslinjene har stor autoritet i faget.
Laake (3) påpeker at mange kliniske retningslinjer er spesialitets- og/eller profesjonsovergripende, og skriver at «ikke én enkelt spesialitetsforening eller profesjon kan påberope seg eierskap til retningslinjene», og at «alle berørte fagfelt bør være representert».
Vi mener også at andre fagfelt bør være representert i en del av kapitlene, og slik er det også. For å ta noen eksempler: i kapittelet Preterm fødsel er flere medforfattere neonatologer, i Prenatal diagnostikk deltar genetiker, i Svangerskapsomsorg deltar jordmor. I andre kapitler er berøringsflaten liten og vi er «oss selv nok». Det er ganske sikkert eksempler på at vi med fordel kunne involvert flere fagfelt. Hvor bredt vi skal gå ut er en avveining mellom behov for innspill fra andre fagfelt, og merarbeidet med å involvere flere parter. Det er et dugnadsarbeid. Legger vi listen for høyt, kan vi ende der psykiaterne synes å være, nemlig at retningslinjene ikke er oppdaterte fordi hverken fagmiljøet eller Helsedirektoratet har kapasitet til å lage dem.
Etter vår oppfatning er våre kolleger er bedre enn andre (som Helsedirektoratet) til å lage retningslinjer der evidensen er svak. Laake (3) frykter at vi dermed kan skape ensartet praksis som kan være feil. Vi forsøker å unngå det. Styrken til anbefalingene skal stå i forhold til graden av dokumentasjon, og det skal være toleranse for ulik praksis innenfor god medisinsk praksis. Retningslinjene bør gi rom for å ta hensyn til særlige forhold ved pasienten, lokale forhold ved sykehuset/utstyr, kompetanse osv. Vi legger stor vekt på at retningslinjene ikke skal være formulert slik at de er til hinder for kloke valg, tvert imot.
Litteratur: 1. Hordnes K, Iversen JK, Bjellmo S. Hvem skal utarbeide faglige retningslinjer? Tidsskr Nor Legeforen 2025; 145. doi: 10.4045/tidsskr.25.0736. 2. Bjørke J. Mangel på nasjonale retningslinjer innan psykiatri. Tidsskr Nor Legeforen 2025; 145: 1076–7. doi: 10.4045/tidsskr.25.0391. 3. Laake JH. Kliniske retningslinjer: eierskap og evidens. Tidsskr Nor Legeforen 2025. https://tidsskriftet.no/2025/12/kommentar/kliniske-retningslinjer-eierskap-og-evidens#comment-3684 Lest 7.1.2026.
K. Hordnes mfl. svarer J. H. Laake
Takk for interesse og kommentar til vårt debattinnlegg (1). Vi delte vår positive erfaring med at vår fagmedisinske forening utarbeider våre faglige retningslinjer, som svar på at andre etterlyser at Helsedirektoratet gjør jobben (2). Vi mener at prosessen er samlende for vårt fagområde og at vi opplever at retningslinjene har stor autoritet i faget.
Laake (3) påpeker at mange kliniske retningslinjer er spesialitets- og/eller profesjonsovergripende, og skriver at «ikke én enkelt spesialitetsforening eller profesjon kan påberope seg eierskap til retningslinjene», og at «alle berørte fagfelt bør være representert».
Vi mener også at andre fagfelt bør være representert i en del av kapitlene, og slik er det også. For å ta noen eksempler: i kapittelet Preterm fødsel er flere medforfattere neonatologer, i Prenatal diagnostikk deltar genetiker, i Svangerskapsomsorg deltar jordmor. I andre kapitler er berøringsflaten liten og vi er «oss selv nok». Det er ganske sikkert eksempler på at vi med fordel kunne involvert flere fagfelt. Hvor bredt vi skal gå ut er en avveining mellom behov for innspill fra andre fagfelt, og merarbeidet med å involvere flere parter. Det er et dugnadsarbeid. Legger vi listen for høyt, kan vi ende der psykiaterne synes å være, nemlig at retningslinjene ikke er oppdaterte fordi hverken fagmiljøet eller Helsedirektoratet har kapasitet til å lage dem.
Etter vår oppfatning er våre kolleger er bedre enn andre (som Helsedirektoratet) til å lage retningslinjer der evidensen er svak. Laake (3) frykter at vi dermed kan skape ensartet praksis som kan være feil. Vi forsøker å unngå det. Styrken til anbefalingene skal stå i forhold til graden av dokumentasjon, og det skal være toleranse for ulik praksis innenfor god medisinsk praksis. Retningslinjene bør gi rom for å ta hensyn til særlige forhold ved pasienten, lokale forhold ved sykehuset/utstyr, kompetanse osv. Vi legger stor vekt på at retningslinjene ikke skal være formulert slik at de er til hinder for kloke valg, tvert imot.
Litteratur:
1. Hordnes K, Iversen JK, Bjellmo S. Hvem skal utarbeide faglige retningslinjer? Tidsskr Nor Legeforen 2025; 145. doi: 10.4045/tidsskr.25.0736.
2. Bjørke J. Mangel på nasjonale retningslinjer innan psykiatri. Tidsskr Nor Legeforen 2025; 145: 1076–7. doi: 10.4045/tidsskr.25.0391.
3. Laake JH. Kliniske retningslinjer: eierskap og evidens. Tidsskr Nor Legeforen 2025. https://tidsskriftet.no/2025/12/kommentar/kliniske-retningslinjer-eierskap-og-evidens#comment-3684 Lest 7.1.2026.