Mange kliniske retningslinjer er spesialitets- og/eller profesjonsovergripende. Dette gjelder også gynekologiske retningslinjer, for eksempel prosedyrer knyttet til sectio, fødselsanalgesi, transfusjon, infeksjonsbehandling og prenatal diagnostikk. I slike tilfeller kan ikke én enkelt spesialitetsforening eller profesjon påberope seg eierskap til retningslinjene. Tvert imot er det en styrke at alle berørte fagmiljøer er representert, slik at retningslinjene utvikles med bred kompetanse og ulike faglige perspektiver. Like viktig er det at pasientperspektivet inngår som en integrert del av arbeidet, både av prinsipielle grunner – knyttet til autonomi, medbestemmelse og tillit – og av mer praktiske hensyn, ettersom pasientenes erfaringer og preferanser kan bidra til bedre tilpassede og mer anvendelige retningslinjer.
Forfatterne peker på at «fagmiljøet» bør spille en særskilt rolle der evidensen fra kliniske studier er svak. Men det innebærer en risiko dersom et fagmiljø samler seg om en enhetlig praksis uten solid empirisk forankring: da risikerer man at alle gjør de samme feilene. En slik konsensus kan også begrense rommet for individuell vurdering og pasienttilpasning. I situasjoner med usikker kunnskap kan derfor en viss grad av praksisvariasjon være både faglig forsvarlig og gi bedre pasientfokus, forutsatt at pasientene får god informasjon og reell medvirkning i beslutningsprosessene.
Spørsmålet om hvorvidt Helsedirektoratet er best egnet til å ivareta utviklingen av faglige retningslinjer, er et annet spørsmål. Det er nylig dokumentert stor avstand mellom liv og lære i direktoratets retningslinjearbeid, så her gjenstår det mye før praksis er tilfredsstillende (1).
Litteratur: 1. Langeland EA, Pisani SER, Kalager M et al. Følger Helsedirektoratets retningslinjer internasjonale standarder for troverdighet? Tidsskr Nor Legeforen 2023; 143. doi: 10.4045/tidsskr.23.0110.
Kliniske retningslinjer: eierskap og evidens
Mange kliniske retningslinjer er spesialitets- og/eller profesjonsovergripende. Dette gjelder også gynekologiske retningslinjer, for eksempel prosedyrer knyttet til sectio, fødselsanalgesi, transfusjon, infeksjonsbehandling og prenatal diagnostikk. I slike tilfeller kan ikke én enkelt spesialitetsforening eller profesjon påberope seg eierskap til retningslinjene. Tvert imot er det en styrke at alle berørte fagmiljøer er representert, slik at retningslinjene utvikles med bred kompetanse og ulike faglige perspektiver. Like viktig er det at pasientperspektivet inngår som en integrert del av arbeidet, både av prinsipielle grunner – knyttet til autonomi, medbestemmelse og tillit – og av mer praktiske hensyn, ettersom pasientenes erfaringer og preferanser kan bidra til bedre tilpassede og mer anvendelige retningslinjer.
Forfatterne peker på at «fagmiljøet» bør spille en særskilt rolle der evidensen fra kliniske studier er svak. Men det innebærer en risiko dersom et fagmiljø samler seg om en enhetlig praksis uten solid empirisk forankring: da risikerer man at alle gjør de samme feilene. En slik konsensus kan også begrense rommet for individuell vurdering og pasienttilpasning. I situasjoner med usikker kunnskap kan derfor en viss grad av praksisvariasjon være både faglig forsvarlig og gi bedre pasientfokus, forutsatt at pasientene får god informasjon og reell medvirkning i beslutningsprosessene.
Spørsmålet om hvorvidt Helsedirektoratet er best egnet til å ivareta utviklingen av faglige retningslinjer, er et annet spørsmål. Det er nylig dokumentert stor avstand mellom liv og lære i direktoratets retningslinjearbeid, så her gjenstår det mye før praksis er tilfredsstillende (1).
Litteratur:
1. Langeland EA, Pisani SER, Kalager M et al. Følger Helsedirektoratets retningslinjer internasjonale standarder for troverdighet? Tidsskr Nor Legeforen 2023; 143. doi: 10.4045/tidsskr.23.0110.