Oppdaterte diagnosekriterier for multippel sklerose

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Biomarkører vektlegges i de reviderte diagnosekriteriene for multippel sklerose.

    Diagnostikk av multippel sklerose (MS) er basert på kliniske symptomer og funn, karakteristiske forandringer på MR av sentralnervesystemet og funn i spinalvæsken. Oppdaterte McDonald-diagnosekriterier for multippel sklerose vektlegger biomarkører. Dersom det ikke finnes mer sannsynlig forklaring, kan MS-diagnosen nå stilles på bakgrunn av MR-funn og spinalvæskeundersøkelser hos pasienter uten kliniske MS-symptomer eller funn (1).

    Bakgrunnen for kravet om kliniske MS-funn har vært at mange personer med uspesifikke symptomer som hodepine og utmattelse har MR-forandringer som kan gi mistanke om multippel sklerose, men der det ofte er annen etiologi bak. For å skille MS fra monofasiske sykdommer som akutt disseminert encefalomyelitt eller isolert myelitt har diagnosen tidligere krevd påvisning av nye attakker eller MR-lesjoner som uttrykk for spredning i tid. I de reviderte McDonald-kriteriene bortfaller dette som et obligatorisk krav og erstattes av et oppdatert rammeverk der man legger vekt på den samlede kliniske vurderingen og parakliniske funn, som spinalvæske- og MR-markører (1).

    MR-funn og spinalvæskeundersøkelser

    MR-funn og spinalvæskeundersøkelser

    Det er tre viktige endringer relatert til MR-avbildning. For det første er synsnervene nå inkludert i områder som defineres som typiske lokalisasjoner for MS, i tillegg til periventrikulære, jukstakortikale/kortikale, infratentorielle eller medullære lesjoner (2). Lesjoner i synsnervene kan påvises enten på MR, ved optisk koherenstomografi eller fra visuelt fremkalte potensialer (2, 3).

    Videre er sentralt venetegn og paramagnetiske randlesjoner på MR nå inkludert som biomarkører for MS. Disse faktorene er ikke alltid obligatoriske, men vektlegges hos personer over 50 år eller ved vaskulære risikofaktorer når det er normale funn i spinalvæsken, fravær av typiske kliniske MS-funn eller MR-lesjoner i kun 1–2 lokalisasjoner som er typiske for MS (2).

    Det er også besluttet at forhøyede nivåer av frie, lette kappa-immunglobulinkjeder i spinalvæsken kan erstatte mer komplisert og tidkrevende påvisning av oligoklonale IgG-bånd (1).

    Øker presisjonen

    Øker presisjonen

    Med de oppdaterte diagnosekriteriene vil det sjeldnere bli stilt uklare diagnoser som «klinisk isolert syndrom» eller «radiologisk isolert syndrom» (1). Nye kriterier kan føre til tidligere diagnostisering og oppstart av behandling og derved bedre prognose (4).

    Risikoen for feil- og overdiagnostikk er liten. Vi tror ikke de oppdaterte MS-kriteriene vil gi MS-diagnose til pasienter som tidligere ble «friskmeldte», men snarere inkludere pasienter som hittil har fått forvirrende eller avventende diagnoser. Den diagnostiske presisjonen vil øke med implementering av de nye kriteriene hos radiologer og nevrologer over hele landet.

    Kommentarer  ( 2 )
    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel

    Anbefalte artikler