Dyb og medarbeidere publiserte 04.11.2025 hovedpunkter til revidert regelverk for ph.d.-programmet ved Det medisinske fakultet, UIO. Det er krav om tre års finansiering ved opptak. Fakultetets egen «oversikt over foreslåtte endringer i ph.d.-forskrift» utdyper dette. Det står eksplisitt at «egen privat finansiering ikke godkjennes». Videre kan et studieløp planlegges for maksimalt seks år (1). For fagfolk i kliniske avdelinger som ønsker å gjøre pasientnær prospektiv forskning, vil de nye kravene medføre ytterligere utfordringer. Det kan sekundært medføre redusert forskning, kvalitetssikring og generering av ny kunnskap i avdelingene. Det vil til slutt gå ut over behandlingen.
Regelverket har et avsnitt kalt «vesentlige justeringer». Forfatterne skriver at «faglige diskusjoner, opplæring i forskningsmetode og inkludering i faglige fora er sentralt i forskningsopplæringen. Dette har medført at det innføres et krav om tre års finansiering». Det er vanskelig å se logikken i dette.
De fleste viktige, klinisk pasientnære forskningsprosjekter tar mer enn tre år. Mange prosjekter starter med idéer fra de kliniske miljøene hvor finansiering i alle fall innledningsvis er vanskelig. Målrettet arbeid parallelt med den kliniske aktiviteten over år gjør at prosjektene likevel kan få utviklet protokoll, pasienter inkludert, og til slutt artikler publisert. Alt dette blir en kontinuerlig prosess som utvikler kunnskapsnivået i avdelingene. Fagfolk utvikler en akademisk, kritisk holdning til den etablerte praksis. Det medfører idéer både til fornyelse av det praktisk, kliniske arbeidet og til nye forskningsprosjekter.
Dette foregår daglig i norske avdelinger. Noen engasjerte kolleger tar også ph.d. uten at det foreligger hverken stipender eller «finansiering i tre år». Veiledning fra avdelingens forskningskompetente medarbeider gjør at det også er mulig med ytterligere kompetanseøkning for disse.
Det er vanskelig å tro at Dyb og medarbeidere ønsker redusert klinisk forskning i Norge. Én mulighet er at de ser for seg at data skal samles inn i kliniske avdelinger, for deretter å bli analysert i «en vitenskapelig kontekst» for eksempel ved Det medisinske fakultet, UIO. Det er imidlertid en svært dårlig løsning. Fortolkningen av kliniske data bør alltid skje i en setting hvor styrker og svakheter med funnene kan evalueres (2).
Dyb og medarbeidere skriver at «de reviderte reglene skal gi forutsigbarhet for kandidater og veiledere og gjøre saksbehandlingen enklere». Dette stemmer muligens der kandidaten har tilgang på innsamlede materialer for eksempel fra helseregistre og derav får et stipend. Jeg finner det mer sannsynlig at bakgrunnen for forslaget er økonomisk. Et treårig stipend gir en betydelig «overhead» til de akademiske avdelinger i en tid hvor statlige tilskudd reduseres. Det er en utfordring for akademia som må løses på andre måter enn dette.
Revidert regelverk hindrer fagutvikling i klinikken
Dyb og medarbeidere publiserte 04.11.2025 hovedpunkter til revidert regelverk for ph.d.-programmet ved Det medisinske fakultet, UIO. Det er krav om tre års finansiering ved opptak. Fakultetets egen «oversikt over foreslåtte endringer i ph.d.-forskrift» utdyper dette. Det står eksplisitt at «egen privat finansiering ikke godkjennes». Videre kan et studieløp planlegges for maksimalt seks år (1). For fagfolk i kliniske avdelinger som ønsker å gjøre pasientnær prospektiv forskning, vil de nye kravene medføre ytterligere utfordringer. Det kan sekundært medføre redusert forskning, kvalitetssikring og generering av ny kunnskap i avdelingene. Det vil til slutt gå ut over behandlingen.
Regelverket har et avsnitt kalt «vesentlige justeringer». Forfatterne skriver at «faglige diskusjoner, opplæring i forskningsmetode og inkludering i faglige fora er sentralt i forskningsopplæringen. Dette har medført at det innføres et krav om tre års finansiering». Det er vanskelig å se logikken i dette.
De fleste viktige, klinisk pasientnære forskningsprosjekter tar mer enn tre år. Mange prosjekter starter med idéer fra de kliniske miljøene hvor finansiering i alle fall innledningsvis er vanskelig. Målrettet arbeid parallelt med den kliniske aktiviteten over år gjør at prosjektene likevel kan få utviklet protokoll, pasienter inkludert, og til slutt artikler publisert. Alt dette blir en kontinuerlig prosess som utvikler kunnskapsnivået i avdelingene. Fagfolk utvikler en akademisk, kritisk holdning til den etablerte praksis. Det medfører idéer både til fornyelse av det praktisk, kliniske arbeidet og til nye forskningsprosjekter.
Dette foregår daglig i norske avdelinger. Noen engasjerte kolleger tar også ph.d. uten at det foreligger hverken stipender eller «finansiering i tre år». Veiledning fra avdelingens forskningskompetente medarbeider gjør at det også er mulig med ytterligere kompetanseøkning for disse.
Det er vanskelig å tro at Dyb og medarbeidere ønsker redusert klinisk forskning i Norge. Én mulighet er at de ser for seg at data skal samles inn i kliniske avdelinger, for deretter å bli analysert i «en vitenskapelig kontekst» for eksempel ved Det medisinske fakultet, UIO. Det er imidlertid en svært dårlig løsning. Fortolkningen av kliniske data bør alltid skje i en setting hvor styrker og svakheter med funnene kan evalueres (2).
Dyb og medarbeidere skriver at «de reviderte reglene skal gi forutsigbarhet for kandidater og veiledere og gjøre saksbehandlingen enklere». Dette stemmer muligens der kandidaten har tilgang på innsamlede materialer for eksempel fra helseregistre og derav får et stipend. Jeg finner det mer sannsynlig at bakgrunnen for forslaget er økonomisk. Et treårig stipend gir en betydelig «overhead» til de akademiske avdelinger i en tid hvor statlige tilskudd reduseres. Det er en utfordring for akademia som må løses på andre måter enn dette.
Litteratur:
1. Det mediske fakultet, Universitetet i Oslo. Oversikt over foreslåtte endringer i fakultetets utfyllende regler til UiOs ph.d.-forskrift. https://www.med.uio.no/om/organisasjon/styret/moter/2025/11-04/dokumenter/42-25-vedlegg-1-forslag-til-endringer-i-utfyllende-regler-phd.pdf Lest 13.11.2025.
2. Engelsen BA. Et lite hjertesukk om registerforskning. Tidsskr Nor Legeforen. 2025; 145. doi: 10.4045/tidsskr.25.0078.