Takk til forfatterne for viktig bidrag til debatten om uheldige konsekvenser av den nye voldserstatningsloven. De minner om legers nøkkelrolle i å dokumentere fysisk og psykisk skade for dem som har opplevd vold i nære relasjoner. De minner også om hvilken bevisvekt pasientjournaler og lege-/spesialisterklæringer har i saksbehandlingen av søknad om offentlig anerkjennelse av at alvorlige, straffbare krenkelser man ble utsatt for som barn ikke skulle ha skjedd.
Å søke staten om erstatning for «tort og svie» er en ordning norske samfunnsborgere har hatt siden 1814. Selv ble jeg tilkjent slik oppreisning for 15 år siden, gjennom Stortingets rettferdsvederlag (tidligere kalt billighetserstatning). I likhet med voldserstatning (gjeldende for voldsofre skadet etter 1.1.1975) er en slik erstatning ment som et «plaster på såret», en erstatning for en tapt barndom. Jeg fikk tilkjent 150.000 kroner, daværende maksimalsum for søkere utsatt for «voldtekt til samleie». I et nylig publisert intervju (1), begrunner jeg hvorfor jeg engasjerte meg i problemstillingene som kommentarforfatterne berører.
For meg fikk erstatningen en sterk, symbolsk betydning. Derfor ønsket jeg å fremme den terapeutiske effekten en slik offentlig oppreisning kan få. Men: Jo mer jeg fordypet meg i sakskomplekset, desto mer innså jeg at jeg ikke kan anbefale andre å søke om erstatning, i hvert fall ikke før våre folkevalgte gjør vesentlige endringer i eksisterende ordninger.
Hvor det butter mest – og ikke minst hvorfor og/eller når det er kontraindisert å gå inn i en langvarig søknadsprosess – fremgår i en usignert debattartikkel (2). Der beskriver jeg også hvordan den nye loven ble møtt med motstand i høringsinstanser og på tvers av partiene på Stortinget.
Advokatfirmaet Lund og Co fikk sammen med Proba samfunnsanalyse i januar i år i oppdrag å evaluere voldserstatningsloven (3). Jens Plahte i Proba samfunnsanalyse opplyste 15.11.2025 om status at en delrapport er levert til Justis- og beredskapsdepartementet, og at sluttrapporten trolig vil foreligge etter sommeren 2026. Han sa videre at publiseringsdato per i dag ikke er fastsatt og at de dessverre ikke kan gå nærmere inn på innholdet i delrapporten nå, men kan bekrefte at problemstillingene knyttet til partsinnsyn og kontradiksjon er en del av oppdraget.
Nå planlegges runde 2 i datainnsamlingen. For å sikre kunnskap om hvordan loven fungerer på system- og brukernivå, vil noen av oss som har benyttet erstatningsordningene, bli intervjuet. I den anledning ønsker og lover jeg å være talerør for mer rettferdighet for andre traumeoverlevere – de som verken orker, kan eller tør heve stemmen sin.
Fikk erstatning etter overgrep, men anbefaler ikke andre å søke
Takk til forfatterne for viktig bidrag til debatten om uheldige konsekvenser av den nye voldserstatningsloven. De minner om legers nøkkelrolle i å dokumentere fysisk og psykisk skade for dem som har opplevd vold i nære relasjoner. De minner også om hvilken bevisvekt pasientjournaler og lege-/spesialisterklæringer har i saksbehandlingen av søknad om offentlig anerkjennelse av at alvorlige, straffbare krenkelser man ble utsatt for som barn ikke skulle ha skjedd.
Å søke staten om erstatning for «tort og svie» er en ordning norske samfunnsborgere har hatt siden 1814. Selv ble jeg tilkjent slik oppreisning for 15 år siden, gjennom Stortingets rettferdsvederlag (tidligere kalt billighetserstatning). I likhet med voldserstatning (gjeldende for voldsofre skadet etter 1.1.1975) er en slik erstatning ment som et «plaster på såret», en erstatning for en tapt barndom. Jeg fikk tilkjent 150.000 kroner, daværende maksimalsum for søkere utsatt for «voldtekt til samleie». I et nylig publisert intervju (1), begrunner jeg hvorfor jeg engasjerte meg i problemstillingene som kommentarforfatterne berører.
For meg fikk erstatningen en sterk, symbolsk betydning. Derfor ønsket jeg å fremme den terapeutiske effekten en slik offentlig oppreisning kan få. Men: Jo mer jeg fordypet meg i sakskomplekset, desto mer innså jeg at jeg ikke kan anbefale andre å søke om erstatning, i hvert fall ikke før våre folkevalgte gjør vesentlige endringer i eksisterende ordninger.
Hvor det butter mest – og ikke minst hvorfor og/eller når det er kontraindisert å gå inn i en langvarig søknadsprosess – fremgår i en usignert debattartikkel (2). Der beskriver jeg også hvordan den nye loven ble møtt med motstand i høringsinstanser og på tvers av partiene på Stortinget.
Advokatfirmaet Lund og Co fikk sammen med Proba samfunnsanalyse i januar i år i oppdrag å evaluere voldserstatningsloven (3). Jens Plahte i Proba samfunnsanalyse opplyste 15.11.2025 om status at en delrapport er levert til Justis- og beredskapsdepartementet, og at sluttrapporten trolig vil foreligge etter sommeren 2026. Han sa videre at publiseringsdato per i dag ikke er fastsatt og at de dessverre ikke kan gå nærmere inn på innholdet i delrapporten nå, men kan bekrefte at problemstillingene knyttet til partsinnsyn og kontradiksjon er en del av oppdraget.
Nå planlegges runde 2 i datainnsamlingen. For å sikre kunnskap om hvordan loven fungerer på system- og brukernivå, vil noen av oss som har benyttet erstatningsordningene, bli intervjuet. I den anledning ønsker og lover jeg å være talerør for mer rettferdighet for andre traumeoverlevere – de som verken orker, kan eller tør heve stemmen sin.
Litteratur:
1. Modum Bad. Lie UT. Relasjonstraumer gikk i arv i Annes familie. https://www.modum-bad.no/aktuelt/relasjonstraumer-gikk-i-arv/ Lest 18.11.2025.
2. Landsforeningen mot seksuelle overgrep. «Anne» ble seksuelt misbrukt: – Det hjelper mye å bli trodd. https://lmso.no/seksuelt-misbrukt-det-viktigste-er-a-bli-trodd-a-plassere-skyld-og-skam-der-den-horer-hjemme/ Lest 18.11.2025.
3. Regjeringen.no. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/evaluering-av-ny-valdserstatningslov/id3085347/ Lest 18.11.2025.
Forfatteren ønsker å være anonym, men vedkommendes identitet er kjent for redaksjonen.