Artikkel
Svein Solberg døde 31. januar 2025. Jeg var i hans begravelse. Der var det ikke mange. Han hadde trukket seg tilbake fra oss alle, var musiker i sin sjel, ikke medisiner, var aldri medlem av Legeforeningen. Likevel har han i mine øyne en ærefull plass i norsk medisinsk historie. Det norske medicinske Selskab sørget for å løfte dette fram i aktørseminaret 2010 om nedleggelsen av Reitgjerdet. Fullstendig referat av det omfattende aktørseminaret ligger på nettet. De som ikke har lest det, bør ta seg umaken med å gjøre det. Det er rystende lesning om hvordan et samfunns kontrollerende instanser ikke fungerer som de skal i systemer som pga. personvernhensyn ikke skal være åpne for innsyn fra allmennheten.
Svein var min beste venn i studietida. Det var derfor en sorg å miste kontakten etter 1980. Først i 2024 lyktes det meg å finne han, i en sykeseng, på et sykehjem. Det var et sjokk, hjerteskjærende. Men samtalen vi hadde, var like rik som i studietida. Han uttrykte takknemlighet for livet han hadde hatt, stolthet over sine barn, og han sa at han fikk den beste omsorg og hjelp på alle måter av de menneskene han nå var totalt avhengig av. Vi skiltes med utsikt til flere gledelige gjensyn. Det ble med dette ene. Han greide ikke å holde kontakt, ikke engang med sine egne barn. Livet var for vanskelig. Han og hans nærmeste betalte en høy pris for hans unge, ubestikkelige samvittighet. Aktørseminaret i 2010 avdekker at han er den eneste som er blitt siktet og dømt for lovbrudd i forbindelse med avsløringen av lovløsheten på Reitgjerdet.
I begravelsen leste presten diktet «Søvnen og døden» av Knut Hamsun. Vi fikk også høre Chopin-preludiet som Svein var spesielt glad i, opus 28 nr. 15. Det var som en varm hilsen fra han selv. Det hele var for meg en fullkomment verdig avskjed med Svein, preget av stillhet, i pakt med det livet han etter hvert søkte. I dyp takknemlighet lyser jeg fred over hans minne.