Tillit er en selvfølge
– Så hvordan møter dere pasientene?
– Først: Pasientene mine er ekstremt lei av livet på gata. De har behandlingstraumer fra starten av LAR-tilbudet for 20–30 år siden, da det var ekstremt mye kontrolltiltak. De orker ikke lenger å bli møtt med mistro og mistenksomhet. Møter vi dem ikke med tillit, kommer vi ingen vei. Konkret betyr det at vi snakker med dem og tar utgangspunkt i det de forteller når vi planlegger behandlingen – akkurat som vi gjør med andre pasienter.
De orker ikke lenger å bli møtt med mistro og mistenksomhet. Møter vi dem ikke med tillit, kommer vi ingen vei
– Anamnesen skal så langt det er mulig avklare hvor mye og hva hver enkelt bruker gjennom en dag. Når og hvordan abstinensreaksjonene oppleves, er viktig, sier Aina.
På bakgrunn av opplysningene forskriver Aina legemidler fra Felleskatalogen. Det betyr oftest Dolcontin i tablettform og benzodiazepiner, som regel i doser som overskrider det som er vanlig i LAR-systemet. Legemidlene betales av pasientens egen lomme og hentes på apoteket, som regel med mer rause henteordninger enn i LAR-systemet. De som har stabile liv, henter medisiner i hele pakninger. Tanken er å unngå unødvendige begrensninger i hverdagen og å legge til rette for autonomi.
– Målet er å bli stabilisert på en dose som verken gir tung rus eller ubehagelig abstinens gjennom døgnet. Pasientene er ikke bare fysisk avhengige av rusmidlene. Mange ble avhengige av rusmidler fordi mangel på trygge voksne eller ustabile oppvekstsvilkår gjorde det vanskelig å utvikle evnen til å regulere egne følelser. Rusen har vært og er en pause fra uutholdelig og kaotisk følelsesmessig uro, påpeker Aina.
Pasientene er ikke bare fysisk avhengige av rusmidlene. Rusen har vært og er en pause fra uutholdelig og kaotisk følelsesmessig uro
– Men selger ikke pasientene dine disse legemidlene på gata eller, kanskje enda verre, injiserer tablettene?
– Det kan jeg ikke utelukke, men jeg har holdt på siden 2021 uten én eneste dødelig overdose. Vi har rundt 65 pasienter, som vi kjenner svært godt. Når noen har hatt et tilbakefall, bruker vi det som en mulighet til å forstå hva som skjedde og styrke strategiene for å komme videre. Flere har dødd av somatiske årsaker, og også av selvmord. Husk at dette er en multisyk gruppe som dessverre har langt kortere leveutsikter enn den øvrige befolkningen – ikke minst hvis de fortsetter med farlige medisiner fra gata. Personsentrert og individuell behandling skal jo være gullstanderen, sier Aina.
INNLEVELSE: Aina mener at legene må tørre å sette seg inn i hvordan et liv på gata oppleves. Foto: John Trygve Tollefsen
Når pasienten er medisinsk stabilisert, venter en omfattende og ofte tverrfaglig oppfølging. Eikaklinikken, som er privat med tilskudd fra Oslo kommune, Helsedirektoratet og private givere, har midler til åtte fulle stillinger. Dette inkluderer vernepleier, sykepleiere, tannpleier og helsefagarbeidere. Alle ansatte tar utgangspunkt i det pasienten selv ønsker for å få en bedre hverdag: finne bolig, ordne opp i økonomien, finne meningsfull aktivitet/jobb og få vurdering av den somatiske og psykiske tilstanden. Kanskje er det mulig å reparere gamle relasjoner. Hjemmebesøk og samarbeidsmøter er en selvfølge.
– Denne tette oppfølgingen er en forutsetning for at jeg kan skrive ut medisinen slik jeg gjør. Oppfølgingen er så ressurskrevende at vi dessverre ikke har kunnet ta inn nye pasienter de to siste årene.
Aina er opptatt av manglende bevissthet rundt det asymmetriske maktforholdet som alltid finnes i pasient–lege-relasjonen.
– Vi kan starte med at de som spesialiserer seg i rus- og avhengighetsmedisin, må jobbe ved et lavterskeltilbud, et sted der man har fokus på skadereduksjon og økt livskvalitet for personer i aktiv rus. Da blir man ikke en sånn lege som sier «jeg er snill, jeg vil gjerne hjelpe deg, men vi har våre retningslinjer, skjønner du». Det funker ikke, sier hun, og ler med et litt tragikomisk uttrykk. Hendene ligger plutselig rolig i fanget, som en litt karikert lege som gjerne vil hjelpe, men uten et kroppslig engasjement. Aina har selv aldri jobbet på et offentlig lavterskeltilbud. Likevel finnes det nok av livserfaringer hun har med seg inn i konsultasjonene.