MUNCH setter stor pris på at Hem har besøkt utstillingen Livsblod – Edvard Munch flere ganger, og omtaler den som en suksess. Han stiller viktige spørsmål og kommer med gjennomtenkte innvendinger – noe vi er takknemlige for, og som vi gjerne vil svare på her.
Vi var klar over at Edvard Munch aldri brukte ordet livsblod i sine egne tekster da vi valgte dette som tittel. Det nære slektsordet hjerteblod, som Munch faktisk bruker, oversettes gjerne til lifeblood på engelsk. Livsblod som norsk tittel er derfor ikke et direkte sitat, men et bevisst grep – et nikk til Munchs opprinnelige ordvalg, samtidig som det åpner for en bredere tolkning av utstillingens hovedtemaer: helse, velvære og omsorg.
Videre, utstillingen inkluderer et menneskelig skjelett, og dette valget ble gjort med stor omtanke. MUNCH fulgte ICOMs (International Council of Museums) retningslinjer, rådførte seg med kolleger ved Norsk Teknisk Museum og førte omfattende interne og eksterne etiske drøftinger før beslutningen ble tatt. Teksten som ledsaget skjelettet ble utformet med mål om å formidle verdighet, ikke sensasjon. Likevel er spørsmålet Hem stiller – «Er det greit å vise frem et skjelett som dette?» – et viktig og åpent spørsmål vi mener bør diskuteres videre.
Angående begrepsbruk og faktuelle feil, kan vi si at selv om begrepet «elektrosjokk» ikke forekommer på veggene i utstillingen, beklager vi at det feilaktig ble brukt på utstillingens tilgjengelighetsnettside. Dette er nå er rettet opp. Anmelderen gir også ny informasjon om et fotografi i utstillingen, der en lege ser ut til å ha blitt feilidentifisert i Digitalt Museums database. Dette er en god påminner om at forskningen på dette materialet er et pågående arbeid.
I sine kommentarer om Livsblod-publikasjonen hevder Hem at det å la forfattere dyrke «hver sin subjektive assosiasjonsverden» er et «dårlig utgangspunkt for en museal formidlingsstrategi». MUNCH har som mål å gi ut publikasjoner som støtter og utvider utstillingsopplevelsen, og som kan leve videre og nå et bredt og variert internasjonalt publikum. Livsblod-publikasjonen kombinerer bevisst kunsthistoriske og kuratoriske perspektiver med tekster fra blant annet medisinhistorikere, helsepersonell og skjønnlitterære forfattere. Vår erfaring er at denne strategien gir nye innganger til Munchs kunst og at dette engasjerer lesere som ellers ikke ville oppsøkt den.
At Hem avslutter sin anmeldelse med et ønske om at utstillingen forlenges, oppfatter vi som den beste anerkjennelsen et museum kan få. Vårt håp er at Livsblod – Edvard Munch fortsetter å leve – ikke bare gjennom visningen, men i de viktige samtalene den setter i gang.
Takk til E. Hem for engasjert kritikk av Livsblod
MUNCH setter stor pris på at Hem har besøkt utstillingen Livsblod – Edvard Munch flere ganger, og omtaler den som en suksess. Han stiller viktige spørsmål og kommer med gjennomtenkte innvendinger – noe vi er takknemlige for, og som vi gjerne vil svare på her.
Vi var klar over at Edvard Munch aldri brukte ordet livsblod i sine egne tekster da vi valgte dette som tittel. Det nære slektsordet hjerteblod, som Munch faktisk bruker, oversettes gjerne til lifeblood på engelsk. Livsblod som norsk tittel er derfor ikke et direkte sitat, men et bevisst grep – et nikk til Munchs opprinnelige ordvalg, samtidig som det åpner for en bredere tolkning av utstillingens hovedtemaer: helse, velvære og omsorg.
Videre, utstillingen inkluderer et menneskelig skjelett, og dette valget ble gjort med stor omtanke. MUNCH fulgte ICOMs (International Council of Museums) retningslinjer, rådførte seg med kolleger ved Norsk Teknisk Museum og førte omfattende interne og eksterne etiske drøftinger før beslutningen ble tatt. Teksten som ledsaget skjelettet ble utformet med mål om å formidle verdighet, ikke sensasjon. Likevel er spørsmålet Hem stiller – «Er det greit å vise frem et skjelett som dette?» – et viktig og åpent spørsmål vi mener bør diskuteres videre.
Angående begrepsbruk og faktuelle feil, kan vi si at selv om begrepet «elektrosjokk» ikke forekommer på veggene i utstillingen, beklager vi at det feilaktig ble brukt på utstillingens tilgjengelighetsnettside. Dette er nå er rettet opp. Anmelderen gir også ny informasjon om et fotografi i utstillingen, der en lege ser ut til å ha blitt feilidentifisert i Digitalt Museums database. Dette er en god påminner om at forskningen på dette materialet er et pågående arbeid.
I sine kommentarer om Livsblod-publikasjonen hevder Hem at det å la forfattere dyrke «hver sin subjektive assosiasjonsverden» er et «dårlig utgangspunkt for en museal formidlingsstrategi». MUNCH har som mål å gi ut publikasjoner som støtter og utvider utstillingsopplevelsen, og som kan leve videre og nå et bredt og variert internasjonalt publikum. Livsblod-publikasjonen kombinerer bevisst kunsthistoriske og kuratoriske perspektiver med tekster fra blant annet medisinhistorikere, helsepersonell og skjønnlitterære forfattere. Vår erfaring er at denne strategien gir nye innganger til Munchs kunst og at dette engasjerer lesere som ellers ikke ville oppsøkt den.
At Hem avslutter sin anmeldelse med et ønske om at utstillingen forlenges, oppfatter vi som den beste anerkjennelsen et museum kan få. Vårt håp er at Livsblod – Edvard Munch fortsetter å leve – ikke bare gjennom visningen, men i de viktige samtalene den setter i gang.