Tusen takk for kloke og nyttige refleksjoner som gir mening og gjenklang. Jeg liker særlig din kobling til en væremåte hos terapeuter i å utvise eksistensiell trygghet, og i å evne å sortere mellom det hjelpesøkende pasienter ber om og det de trenger. Her kan jeg undre meg over hvordan vi kommer i klemme mellom å utøve god service og god behandling. Folks fornøydhet måles i alle retninger for tiden og forbruker-makten har kanskje også slått inn i vårt felt? Har vi som terapeuter arenaer der egen utvikling av eksistensiell trygghet står i fokus mer enn fokus på dyktighet i utredningsverktøy, vurderinger og diagnosesetting?
Når jeg reflekterer over egen erfaring innen psykiatri og rusfelt gjennom mer enn 30 år erkjenner jeg å ha vært heldig, fordi jeg hele veien har hatt tilgang til kollegaer, ledere og veiledere som sto forankret i en dynamisk/analytisk tradisjon der fokus ble på hvordan vi/jeg kunne tåle mennesker strev uten umiddelbart å skulle diagnostisere eller løse vanskene. Å møte menneskers livsstrev og å makte å fremme håp, enten ved å imøtekomme vanskene med at her er behandling både nødvendig, nyttig og med god prognose. Eller der det handler om å dempe menneskers bekymring ved å normalisere vanskene og samtidig å anerkjenne strevet de opplever uten å kunne by på den hjelpen de forventet.
Avvisning kan oppleves smertefullt både for den som avviser og for den som blir avvist, og måten vi opptrer på har stor betydning. Likefullt er det en nødvendig oppgave for å utvise modenhet i å se forskjell på hva folk vil ha og hva de faktisk trenger og har godt av. På samme måte som jeg selv har erfart, at gjennom å kunne knytte meg til og lene meg mot andre i faglige sammenhenger med resultat at modning, styrke og selvstendighet har økt, ønsker jeg å bidra med tilsvarende tilnærming overfor mine pasienter og yngre kollegaer.
Gjenkjennbare refleksjoner
Tusen takk for kloke og nyttige refleksjoner som gir mening og gjenklang. Jeg liker særlig din kobling til en væremåte hos terapeuter i å utvise eksistensiell trygghet, og i å evne å sortere mellom det hjelpesøkende pasienter ber om og det de trenger. Her kan jeg undre meg over hvordan vi kommer i klemme mellom å utøve god service og god behandling. Folks fornøydhet måles i alle retninger for tiden og forbruker-makten har kanskje også slått inn i vårt felt? Har vi som terapeuter arenaer der egen utvikling av eksistensiell trygghet står i fokus mer enn fokus på dyktighet i utredningsverktøy, vurderinger og diagnosesetting?
Når jeg reflekterer over egen erfaring innen psykiatri og rusfelt gjennom mer enn 30 år erkjenner jeg å ha vært heldig, fordi jeg hele veien har hatt tilgang til kollegaer, ledere og veiledere som sto forankret i en dynamisk/analytisk tradisjon der fokus ble på hvordan vi/jeg kunne tåle mennesker strev uten umiddelbart å skulle diagnostisere eller løse vanskene. Å møte menneskers livsstrev og å makte å fremme håp, enten ved å imøtekomme vanskene med at her er behandling både nødvendig, nyttig og med god prognose. Eller der det handler om å dempe menneskers bekymring ved å normalisere vanskene og samtidig å anerkjenne strevet de opplever uten å kunne by på den hjelpen de forventet.
Avvisning kan oppleves smertefullt både for den som avviser og for den som blir avvist, og måten vi opptrer på har stor betydning. Likefullt er det en nødvendig oppgave for å utvise modenhet i å se forskjell på hva folk vil ha og hva de faktisk trenger og har godt av. På samme måte som jeg selv har erfart, at gjennom å kunne knytte meg til og lene meg mot andre i faglige sammenhenger med resultat at modning, styrke og selvstendighet har økt, ønsker jeg å bidra med tilsvarende tilnærming overfor mine pasienter og yngre kollegaer.